15. juli
Caribou
Denne morgenen var jeg igjen sliten etter en forholdsvis god etappe dagen før. Vi talte over rasjonene og fant at beholdningen med pemmikan og sjokolade var marginal. Den ga et jevnt grunnlag av kalorier, men vi var avhengige av å få litt tilskudd innimellom i form av fisk eller kjøtt. Med ett presenterte et reinsdyr seg foran oss på 30 meters avstand, innenfor rekkevidde for begge våpnene våre. Likevel nøyde vi oss med å ta bilder, for storviltjakt er strengt regulert i Alaska. Lukas hadde også tidligere gjort det klart at han ikke på noen måte ville lempe på regler. Dessuten er 40 kg kjøttvekt dårlige nyheter for den som vil gå langt. Vi hadde stadig sett caribou på nært hold, og satte pris på selskapet i deres nærvær.
Småproblemer
Som vi gikk der og rekte elvelangs i Alaska dukket det opp små utfordringer innimellom. Et nærmest uunngåelig tilfelle er gnagsår som jevnlig dukker opp omkring på føttene. Det er klart en fordel å gå inn skoene på forhånd, men det er et skjæringspunkt mellom inngåtte og utslitte sko. Dessuten utsettes alt utstyr for helt andre påkjenninger underveis enn i stjålne kveldstimer under forberedelsene til en tur. Gnagsår går over, og det er egentlig best å fokusere på noe annet. Det gjorde vi også, vi prøveskjøt bjørnepatronene som skulle være siste skanse mot gretten bjørn. De hadde jo ligget klar i lommene og var blitt våte. Slugs er ikke forseglet som vanlige haglpatroner. Det sa «Kafutt», og kula kom så vidt ut av løpet. Pepperspray er fine saker!
Marsh Fork
Vi tok oss et godt stykke oppover Marsh Fork. Den var langt fra sumpete som navnet skulle tilsi, og vi brukte en del tid på å fiske i den klare og fyldige elva. Likevel ble det bare pemmikansuppe til kvelds. Dalen var trang med steile, nakne fjellsider, og det skiftende lyset mellom tordenbygene ga stedet en trolsk stemning. De forrevne kalksteinsklippene laget de underligste figurer der oppe.