18. juli
Ørn
Sola vekket oss, og vi fikk ladet batteriene til GPS’er og annet utstyr. Denne dalen var preget av slake, grønne høydedrag, helt ulikt det vi hittil hadde sett på turen. Det var kaldt, og i fjellmassivet vi passerte for et par dager siden lå snø et godt stykke nedover sidene. Godt vi ikke fikk slikt vær der oppe. Vi fulgte elva, og var plutselig inne i en ny, trang canyon. Oppe i en fjellside hang et digert reir laget av tørre kvister, og på himmelen svevet en stor ørn i sirkler med skarpe skrik. I reiret stakk det ut et kritthvitt hode. Ørnungen jumpet opp på kanten og viste en pjuskete gråsvart fjærdrakt. Oppe i høyden gikk villsau fredelig og beitet. Vi fulgte bekken videre innover mellom trange, overhengende fjellvegger. Plutselig ble det bråstopp der elva kom ut av et hull oppe i berget. Det var en blindvei.
Flere gjel
Vi måtte snu, og fikk igjen hilse på Ørnungen før vi fant en vei opp og videre. Oppe i en langstrakt høyde gikk sauestiene nærmest vannrett og gjorde vandringen enkel. Etter en halv dags vandring i åsene skrudde terrenget seg til flere omdreininger. Det som på kartet så ut som vide senkninger, viste seg å være flere dype gjel. Berget her var tydeligvis bløt kalk som elvene skar seg rett ned i uten å gi plass til høydekurver. Vi tråklet oss møysommelig gjennom hindringene ved å vade, vasse og klatre, og nådde omsider et lavt pass på bare 1400 meters høyde. Herfra stirret vi den i den vakreste dalen så langt på turen.
Drømmeland
Under oss lå en lang og bred U-dal med grønne enger flekkvis nedover, bare brutt av et blåhvitt bånd av en buktende elv. Fjellsidene var blågrønne med spisse nuter som våket over dalen, og mellom disse hang tåkedotter som ull i en tanngard. Solgløtt spilte over det hele og ga fargene dybde med sine lange spyd av lys gjennom den disige luften. I dalsiden under oss gikk en binne med unger og beitet i det grønne. Vi rullet en omvei ned i dalen på findelt, flisete skifergrus, og finner en vakker leirplass nede ved den blå elva.