26. august
Matt
Det var begredelig å våkne til regnet som trommet på teltduken fremdeles. Det var en hatøvelse å dra på seg våte klær og bryte leir i kaldt og silende regn. Heldigvis kunne jeg begynne med den bratte oppstigningen til passet. Uten noen særlig frokost var gikk det tungt i motbakkene, der kroppen stadig krevde pauser. Jeg tvang i meg iskaldt vann fra bekken, og nøt rett som det var en styrketår med olivenolje rett fra flaska. Etterhvert kom styrken tilbake. Vel over fjellpasset glemte jeg ubehaget, da dalen var trang og spennende, og solen brøt så vidt igjennom. Å kjenne varmen fra sola etter en slik natt ga en intens følelse av å være levende.
Sno
Dalen flatet ut og åpnet seg, og jeg kunne følge motorveier slitt ned av det årvisse cariboutrekket. Med frisk gange og oppholdsvær ble klærne fort tørre igjen. Vinden dreide nordlig og ble etter hvert isnende der den bar med seg enkelte snøfnugg. Her var det bare å holde koken. Jeg fulgte en sidedal inn for å få et overblikk over den monumentale Inaccessible Ridge. Den var dekket i tåke, men enkelte gløtt avslørte en uinntagelig festning som fikk Mordors porter til å virke puslete. Om det var ett sted en burde se i klarvær, var det her. Jeg ønsket med et par dager til å utforske området, men måtte dessverre videre. Etter hvert fikk jeg heldigvis mange glimt og solgløtt inn i disse voldsomme fjellene.
Tørke
Videre vestover roet veggen seg, og jeg fulgte en kupert og kaotisk dal preget av mye morenehauger og gammel brevirksomhet. Et sted fant jeg til tør nok ved til å steike pannekaker, og lagde nok for flere dager i tilfelle det kom mer grisevær. I matposen var det en god slant mel, og nok olivenolje til turen. Jeg hadde stadig lyst på stekt fisk. En tornskate hadde hengt opp nistepakka si på en grein, men den fristet ikke særlig. Mot kvelden frisknet vinden til igjen, med tette snøbyger innimellom. Men nå hadde jeg tørre klær, så det gjorde ikke så mye. Fra teltet kunne jeg skimte Kelly River i vest.