1. september
Fjellkjedens slutt
Denne dagen var litt grå i starten, men de lave skyene blåste snart bort til fordel for en tindrende sol. Kivalina River var fin å følge, for den gikk spredt i mange små løp over en elvebanke som de fleste stendene var flere hundre meter bred. De brede grusfeltene var reine landeveien. Landskapet omkring var også flatt. Vestenden av Wullik Mountains la seg til ro bak meg, og med dem tok også hele Brooks Range slutt. Jeg hadde nå gått hele fjellkjeden, bortsett fra en kort og lavtliggende østlig del på kanadisk side. I luftlinje var det nær 1000 kilometer, i terrenget langt mer. Som jeg gikk der ble jeg grepet av en sterk uro, hvordan ville det bli når det ikke var mer å gå? Hva skulle jeg da ta meg til?
Stort dyr
Med ett ble jeg vár en enorm svart bjørn inne blant buskene lenger nede langs elva. Jeg stoppet opp og prøvde å få kontroll på hvor den befant seg i forhold til min side av elva. En stund var den skjult av krattet, men så kom en bred rygg til syne ute i vannet. Den krysset over til min side. Langsomt kom den opp av vannet ca hundre meter lenger nede. Er digert, rufsete dyr med ragg helt ned til bakken. Jeg kjente en ny spenning da dyret hadde horn. En moskus! Den vandret videre nedover langs elva, midt ute på de åpne feltene. Dyret holdt samme fart som meg, så jeg fulgte fascinert etter på passe avstand. Jeg hadde fordel av å ha vinden imot, og den syntes ikke særlig interessert i omgivelsene. Store dyr hviler middag, og plutselig lå den tretti meter borte da jeg rundet en sving. Den lå med rumpa til, så jeg tok noen bilder og gikk rolig litt tilbake.
Følgesvenn
Vi fulgtes ad langt utover dagen, og selv da jeg tok en avstikker oppom en ensom utsiktstopp, ville den opp på samme høyden. Vi hadde nok ganske lik følelse av terrenget. Fra toppen så jeg den vestlige grenen av elva jeg fulgte, og det flate landskapet som bølget dovent mot havet som ennå var for langt ute til å skimtes. Moskusen reiste nordover, og jeg fortsatte mot elvemøtet lenger nede. Der møtte jeg en dyp og stor elv som gikk samlet i et bredt og dypt løp. Langs bredden lå mange flekkete og døde laks som hadde gytt og gitt etter for anstrengelsen, som deres livssyklus tilsier. Jeg var med andre ord for sent ute til å få laks på kroken. Noen få sværinger svømte planløst med siden i været i vannskorpa, men det eneste som bet på kroken var grov harr. Det er jo også mat.