Avreise

De siste dagene før avreise er alltid kaotiske. Hjernen jobber som en lottomaskin og forsøker å tenke på alt samtidig. Det går ikke. Derfor skrev jeg lister over alt som var pakket, ikke pakket, handlet i Norge og som skulle handles og hentes i Alaska. Omsider kom dagen for avreise, 17. juni 2012. Jeg var spent, lei for å dra fra familien, og opprømt over eventyret som ventet. Men når jeg først satt på flyet senket roen seg, og jeg følte at jeg hadde kontroll.

Fairbanks

Lukas var tidlig ute og møtte meg på flyplassen. Nå fulgte et par hektiske dager panikkhandling av siste innkjøpene som ammunisjon, bjørnespray, minnekort og annet småplukk. Når en ikke har sett hverandre på en lang stund går det også tid til muntlige oppdateringer. Og så spiste vi! Ville orgier på ekte amerikanske hamburgerbarer er en opplevelse. Vi bodde på det eksotiske AAAA Bed & breakfast der vi fikk leie bil og ellers ble hjulpet til rette på beste måte.

Det er mange små detaljer som skal på plass i sekken.

Pakking

Lukas i ferd med å bunkre kalorier på en hamburgerbar i Fairbanks

Kalorier

Fort Yukon

Om ettermiddagen den 19. juni gikk flyet vårt til Fort Yukon. Wright Air Service kjører melkeruta mellom Fairbanks og små landsbyer i distriktet. De fleste av disse er uten veiforbindelse og avhengige av lufttransport. Derfor er billettprisene heller ikke avskrekkende. Det var enkle forhold, og våpen og pepperspray ble stablet i kabinen. Det vesle passasjerflyet landet på en jordstripe langs den mektige Yukonelva. Flyet fulgte den det siste stykket fra Fairbanks. Den strekker seg fra langt inne i Canada og helt ut til vestkysten av Alaska. De fleste elvene sør for vannskillet i Brooks Range renner ut i Yukon.

Ruteflyet til Wright Air følger elva Yukon opp til Fort Yukon

For Yukon er et bittelite sted der det i hovedsak bor Gwich’in-indianere og noen få personer av europeisk opprinnelse. Kirk Sweetsir er en av disse, og driver Yukon Air Service. Vi overnattet i en container på flystripa med store forventninger om morgendagen.