Denne artikkelen ble publisert i Jakt & Fiske høsten 2011

Saltfjellkuren

Går det an å leve av fisk og ville planter på langtur? Olaf Schjøll la i vei i Nordlands fjellverden uten medbrakt og gikk ned fem kilo på en uke.

Av Olaf Schjøll/tekst og foto (fotobyline)

Artikkelforfatteren har hovedfag i botanikk på arktisk flora fra Grønland, Svalbard og Norge.
Han har tidligere gått Norge på langs (1998) som resulterte i boka «Til siste blåne», Grønlands innlandsis (1999), krysset Svalbard fra Ny Ålesund til Longyearbyen (2004) og Baffin Island i Canada (2005). Sistnevnte ekspedisjon innebar 1000 km på frosne fjorder.
Sommeren 2012 er planen å gå Brooks Ragne i Alaska på langs, og leve av landet. Schjøll er også Jakt & Fiskes våpenekspert.

Skrittene er tunge. Hvert steg krever selvdisiplin. Jeg har mest lyst til å sige ned i lyngen, men må kare meg videre. Det begynner å røyne på kreftene etter en selvpålagt diett av ville planter. Nå trenger jeg mat, og har et intenst håp om å få fisk i vannet som ligger oppe i lia. Hvis ikke blir det vanskelig å ta seg ut til folk igjen. Uroen har lagt seg som en knute i magen …
Sjølberging på tur har lenge ligget langt framme i bevisstheten. Ideen om å kunne «beite» seg gjennom lange fjellvandringer uten den begrensningen tung proviant i ryggsekken setter, har fortont seg som den ultimate frihetsfølelsen. Muligheten for å spise plantekost ligger bokstavelig for føttene på vandreren.
Med en lengre villmarkstur i Alaska i kikkerten kommende sommer, var det viktig for meg å prøve ut plantekosten i praksis. Etter noen søk i litteraturen dukket det opp rundt 30 arter av fjellplanter som er betegnet som spiselige. Jeg fant også en overlevelsesguide for kanadiske flygere, skrevet av den norske botanikeren Ragnar Porslid i 1905. I alle år har jeg også funnet glede i å smake og lukte på fjellets små vidundere. Mange av dem har en ganske behagelig aroma.
Juli og full sommer idet jeg legger i vei fra Lønsdal stasjon i Rana kommune i Nordland. Sekken rommer et par kokekar, en del fiskeutstyr, Norsk fjellflora, en liten gartnerspade og vanlig turutstyr. Men ikke så mye som en buljongterning. Her må det være realistiske forhold. Greier jeg å livnære meg på fisk og plantekost i Saltfjellet, vil det å ha ei børse i tillegg i Alaska framstå som en luksustilværelse …

På jakt etter røtter

Du blir sulten av å gå i fjellet. Svært sulten. Etter kun få kilometer begynner tankene å kretse om spiselige ting. Dessuten er jeg nysgjerrig på prosjektet og ser fram til å fråtse i ville grønnsaker. Helt gratis.
I bakkene opp fra Kjølåvatnet, vel over tregrensen, begynner så smått søket i vegetasjonsmattene. Noe av det første jeg finner er Bleikmyrklegg, en av artene som botaniker Porslid framhevet som en kilde til stivelsesfulle røtter. Dessuten at hele planten er egnet som “bladgrønt”. Spaden sitter løst i hylsteret, og snart er en pen matte endevendt på jakt etter røtter. Gravingen avslører at bleikmyrkleggen har røtter på tykkelse med et hårstrå. Det blir sanking av bladgrønt i stedet. Ikke akkurat kjøttfulle vekster, men den bleikgule blomsterstanden smaker ganske søtt. Begeistringen for knasking av blomster synker fort. Smaken blir mer kvalmende for hver bit.
Derimot snubler jeg over noen fine buketter med Rosenrot. Denne sukkulenten i Bergknappfamilien kalles “Nordens Viagra”, og både rot, stengel og blader er oppført som spiselige. Nå er det næringsinnholdet som interesserer meg mest, og noen av bukettene framviser imponerende fingertykke og lange røtter. Etter noen gode munnfuller kommer en bitterhet som er lite tiltalende. Jeg tar likevel med en bunke hele planter for å koke til kvelds.

 

Tusenbrødre er også mat

Etter som dalen flater ut blir også Kjemåga-bekken roligere. Det er tid for å prøve stanga med en liten Mepps i enden av snøret. Bettet er upåklagelig, røya er vill etter spinneren. En time seinere er et titall blankfisk landet, alle i størrelsen 30 gram. Men jeg må jo ha mat. Mellomfornøyd forlates vassdraget med kurs mot Store Ørfjell hvor det skal ligge noen fine ørretvann. Vel inne ligger fortsatt isen, og vegetasjonen her oppe på 1000 meter begrenser seg til museøre og issoleier. De er lite egnet både som mat og ved.

 

Nordre Bjøllåvatn, som ligger noen hundre meter lavere, skal huse både stor røye og ørret. Der nede står vierkjerret tett og gir både ved og varme til en herlig fiskesuppe på rosenrot. Røya er fin, i en størrelse som gjør at de kan svelges hele. Rosenroten derimot, er verre. Røttene har en så besk og snerpende smak at de ikke lar seg svelge. Munnen tørker inn. Bladene er litt bedre, men fremdeles må det selvdisiplin til for å svelge. Etter noen munnfuller sprekker disiplinen. Dette er ikke mat.

Tusenbrødre er også mat om de er mange nok

 

Denne idyllen i hjertet av Saltfjellet skal huse fin fisk, men ga bare bånnnapp.

Mett

Dagen etter, ganske sulten, fisker jeg meg sørover langs vannet. Følelsen av å være innhul begynner å bli påtrengende. Tvilen har begynt å melde seg. Burde jeg ha tatt med nødproviant? Svaret kommer i form av iltre napp i stanga; opp av vannet siger en røye på oppunder kiloen! Drivved blir til bål, og fisken går ned på høykant i en herlig fiskebuljong. Lett til sinns og usulten settes kursen nedstrøms Bjøllåga, mens jeg speider etter noe spiselig.
Langs elva kommer jeg over et lite felt med løvetann som lyser optimistisk i vannkanten. Den gule blomsten er søt, men forholdsvis tørr og fiberrik. Røttene er hvite og langt mindre bitre enn varianten som plager plenen hjemme. Men de er tynnere enn en blyant og sitter godt i grusen. Likevel, spist sammen med bladene, er det mulig å late som om det var noe i magen etter en stund.

 

Fisket i elva gir ikke gevinst, og nå er jeg fiskesugen. Jeg skjærer vestover mot Tollåga, i håp om grønnere gress der inne. Underveis dukker det opp en irrgrønn kvann hist og her. Denne flotte skjermplanten er til og med nevnt i Snorres Kongesaga, der Olav Tryggvason prøver å blidgjøre Dronning Tyra med en kvannestilk. Etter mine smaksprøver å dømme er det ikke akkurat noe kjærlighetsmiddel. De fleste delene av planten har en svært sterk såpesmak. Bare kjernen av rota og helt lukkede blomsterknopper er mulig å lure over tunga. Disse gir likevel en følelse av “Fisherman’s Friend Mint”, spist pakkevis. Selv det å drikke vann etterpå svir på tunga. Men det er en slags mat, og kresen er jeg ikke.

 

Motløshet

Utover dagen kommer slappheten sigende til tross for kvannerøttene. De blir for dårlig brennstoff når kilometerne blir mange, og uroen i magen forplanter seg videre til motløshet. Prosjektet «uten medbrakt» vakler, og det virker lenger og lenger ut av fjellet. Desto mer lykkelig er jeg når det utpå natta omsider kan snelle inn noen blanke, små ørreter i Belnovatnet.
Langs vannet finner jeg noen nyspirete Geitrams hvor stengelen ennå ikke er trevlet. Stenglene hjelper mot slappheten som roper på soveposen. Nå følger et par herlige dager med godt fiskebett i Tollåga, selv om ørreten ikke er av de største.
Planen er å gå forbi Svartisen og ned til Mo i Rana, derfor følges Tollåga oppover. Frasparket er ikke av de friskeste, men jeg må over fjellet for å finne nye fiskeplasser. Etter en halv mil er jeg kommet så høyt at snøen ennå ligger, og mer snø kommer i byger. Kartet viste terreng over 1000 meters høyde de neste tre dagsmarsjene. Som nevnt, motløsheten har slått rot.
I villrede snubler jeg over en eng med Fjellpestrot i blomst. Flott, hele planten er spiselig, en ypperlig matplante. Ikke veldig overrasket erfarer jeg raskt at bare stengelen er mulig å spise. De er vonde, men helt i orden å gumle på. Med en slik oppmuntring kommer fornuften igjen på plass, og jeg tusler ned igjen til fiskefeltene langs Tollåga.

Bergtatt og berget

Her renner nok en dag til turens beste fiskeopplevelse. I stille partier av elva røsker det kraftig i spinneren. Jeg kjører pent og bestemt, livredd for å miste fisk. Og for noen fisker! I ettertid har jeg innsett at de nok bare var oppunder kiloen, men jeg føler meg både bergtatt og berget. Ett sted er elva bred og dyp med mørke, stille hvirvler som bryter opp konturene av bergstrenger og kampestein langs bunnen. Spinneren synker noen sekunder før det er direkte kontakt med Elvekongen. Han er nøye med å få med hver lille sving i elva. Omsider ligger han på en stein i elvekanten under sin første landtur. Ikke spesielt stor eller feit, men fiskeren har et øyeblikk kontakt med en lykkelig guttunges første fangst.
Etter noen dager ved denne fiskerike elva føler jeg at næringsbalansen er gjenopprettet. Flere ganger siger en god metthetsfølelse gjennom kroppen, det står både fiskesuppe og røyket fisk på menyen. Feite ørretstykker legges på en seng av einer i kaffelars, og etter en runde på bålet ligger delikatesser under lokket.

Brekningsfornemmelser

Med et knippe varmrøket fisk som niste tar jeg fatt på returen til Lønsdal. Nista kommer godt med, flere fisk er ikke å få. Grønnsaker frister heller ikke, bare synet av Rosenrot og Bleikmyrklegg gir brekningsfornemmelser. Den unnselige lille Harerugen er å finne mange steder. Denne har en rot på størrelse med en peanøtt og er full av stivelse, samt at blomstene danner små yngleknopper som er både smakfulle og næringsrike. Den ble tidligere beskrevet som en nytteplante under uår. Endelig noe grønt som virker lovende! Knoppene er lette å rispe av mellom tennene. På en strandeng beiter jeg en halvtimes tid, og får uventet kraft til en stigning på 400 høydemeter. Røttene viser seg lettest å høste i løs og tørr sandjord, og må renses nøye før de spises. I kokt utgave er de nesten søte, og er en fin grønnsak i suppa. Men det er både tids- og tålmodighetskrevende å samle så det monner.

 

På vekta hjemme faller dommen. Å gå ned strake fem kilo på en uke er ikke helsekost, og vitner om kraftig underernæring. En dags energibehov under vandring tilsvarer minst tre kg ferdig renset fisk, eller vel så mye bladgrønt. Det skal holde hardt å skaffe så mye mat hver dag og samtidig holde dagsmarsjene oppe. Halvannen mil i fjellterreng hver dag tærer kraftig på reservene. Det er mulig det er en suksesshistorie for Kvinner og Klær, men turkonseptet fikk en alvorlig knekk. Sjølberginga på langtur sprakk, og det ligger an til en god porsjon nødproviant når det blir alvor i Alaska til sommeren.