Brooks Range

20. juni

Bushfly

Kirk, piloten og eieren av Yukon Air Service, møtte oss morgenfrisk og entusiastisk klokka halv sju om morgenen. Han hadde en fullbooket dag med flyvning foran seg og ville gjerne i gang. Vi lastet inn sekker og utstyr og kløv ombord i det lille fireseters flyet. Diskusjonen gikk livlig om utstyr, fiskemuligheter, børser og ikke minst rutevalg. Kirk ville gjerne vite hvilken rute vi ville følge, for å kunne rapportere dersom vi ikke skulle dukke opp i den andre enden. Vi noterte hovedtrekkene til ham, men gjorde det klart at det kunne oppstå endringer underveis. Det var jo nettopp den litt flytende planen vi ønsket å holde på, fordi vi ikke var avhengige av flydropp underveis.

Med store forventninger humpet vi bortover flystripa og var i luften før flyet hadde noe særlig fart. Dagen var strålende for flyvning uten en sky på den blå himmelen. Ettersom vi klatret opp fra Fort Yukon ble den ennå blåere og større. Snart reiste en endeløs fjellkjede seg foran oss mot nord, og den rakk så langt øyet kunne se både mot øst og vest. Støyen i kupeen var bokstavelig talt øredøvende. Derfor kunne vi også vie all oppmerksomhet til det vidstrakte fjellandet under oss.

Brooks Range

Langs hele toppen av Alaska, omtrent på høyde med polarsirkelen, strekker fjellkjeden Brooks Range seg fra Canada til havet i vest. I luftlinje er det nesten 1000 kilometer. På den andre siden av Chuchi-havet nord for Beringstredet ligger Russland. Vi skulle gå gjennom hele fjellkjeden. Det var en fantastisk følelse å se hele fjellkjeden bre seg ut under oss. Selv om vi fløy nesten helt på tvers av den, måtte vi passere nærmere 400 kilometer med fjellandskap. Et sted midtveis i fjellkjeden går den nordlige tregrensa. Den følger i stor grad vannskillet som dirigerer vannet enten sørover mot Yukon eller nordover mot det arktiske nordishavet. De nordlige elvene renner over en lang treløs kystslette før de møter havet. Vi hadde kurs for kyststripa på grensen mellom Canada og Alaska.

Landing

I flere år hadde jeg drømt om å gå i disse fjellene. Å sitte i et småfly på vei til den etterlengtede starten og se ut over denne øde fjellverdenen, fylte meg med en nesten uvirkelig følelse av eventyr og spenning. Det kjentes som begynnelsen på noe stort. Under oss gled langsomt skrinne, steinete fjellsider, lange raggete rygger og sølvskimrende bånd dypt nede i dalene. Noen steder hadde båndene hvite perler der isen fremdeles lå etter vinterens herjing med bunnfrosne elver. Langsomt begynte flyet å synke ned langs et vassdrag til fjelltoppene lå høyere enn oss, og vi tittet opp å fjellsau som beitet langs ryggene. Til slutt åpnet landet seg opp, og Nordishavet fylte horisonten. Krik slapp flyet lekende lett ned på en lang grusstripe med vann på begge sider, Demarkation Point.