20. juni

Endelig!

Det var en følelsesladet stund å stå der på den øde stranda. Endelig var vi her etter mange års funderinger og drømmer. I det strålende været lå hele fjellkjeden på parade foran oss. Den strakte seg langt inn i Canada, og smeltet sammen med kysten i vest. Her ved grensa var det en drøy mil inn til foten av fjellene, mens sletta vestover videt seg ut og ble  til en stor flat vidde, kalt «The North Slope». Vår rute gitt først noen kilometer østover til grensa, og derfra rett inn i fjellene for å komme nærmere vannskillet. Der er fjellkjeden på det villeste, og elvene fortsatt jomfruelige og forholdsvis beskjedne. Der inne dreide ruta vestover, og vi ville følge de dalførene som tok oss i riktig retning. Nå lå landet og ropte på oss, og vi lengtet etter å ta oss inn i fjellene.

Før vi kunne legge i vei måtte utstyret omorganiseres i sekkene. Fotoutstyr, bjørnespray og børser måtte være tilgjengelig. Her ved Nordishavet ferdes både grizzly og isbjørn. Det tok ikke lang tid før vi så både bjørne- og ulvespor i grusen. Første etappe gikk langs stranda en 7-8 kilometer østover til Canadagrensa. Skulle vi krysse Alaska ville det føles galt å ha jukset med noen få kilometer. Vi la i vei langs strandpromenaden i den milde vårdagen. Havisen holdt fortsatt stand på sjøen utenfor oss. Bare i en smal stripe langs land var sjøen åpen.  Overalt var et yrende fugleliv. Slettene sto i sin fineste blomsterprakt med store matter av reinrose og forglemmegei som lyste om kapp med sola.

Vår

De første kilometerne av en lang tur er spesielle. Vi gikk der og kjente etter detaljer med en slags følsom engstelse for at noe skulle være glemt, feil eller ødelagt. Jeg lyttet oppmerksomt etter signaler fra kroppen etter gnagende sko, feiljusterte sekkeremmer eller knirkende knær. Ting har det med å gå seg til men det kan være lurt å ta ting ved roten. Etter en stund senket roen seg, og det var godt å bare være i gang. Vi ruslet langs stranda og hadde god tid på oss, for vi ville ha en myk start. Det var en vårlig fornemmelse i lufta, og de irrgrønne unge plantene på stranda var ennå dominert av fjorårets brunlige visne vekst. I Arktis er våren kort og intens, og snøen hadde nok smeltet bare noen dager før vi kom hit.

Havet i nord var fremdeles islagt

Caribou

Like ved oss spratt det plutselig opp to dyr, en caribou-simle med en liten fersk kalv. De sprang langs stranda et stykke før de stanset for å sjekke oss ut, så travet de videre innover sletta. Dette er kalvingsområde for mange hundre tusen caribou, den Amerikanske fetteren til vår Norske rein. De ser helt like ut, men den Amerikanske blir som alt annet her borte større. Caribouflokkene oppholder seg ved havet i mai-juni før de trekker sørover inn i fjellkjeden. I løpet av sommeren trekker de gjennom fjellene til sørsiden hvor de finner sine vinterbeiter. Når det lysner igjen finner de veien nordover igjen til kysten. Vi hadde håp om å støte på dyra langs trekkrutene inne i fjellene.

Kysttsletta er kalvingsområde for mange hundre tusen caribou, Amerikansk rein.

Canada

I det fjerne dukket det opp en enslig påle et stykke innenfor stranden. Dette var målet vårt denne dagen. På den ene siden sto inskripsjonen «United States», og på den andre «Canada». Vi var ved grensa. Selv om det var tidlig på ettermiddagen slo vi leir her. Vi ville hale ut starten og meditere litt over at hele Alaska lå og ventet på oss i vest. I nesten tre måneder skulle vi gå langs disse fjella, helt til vi møtte det salte havet igjen på den andre siden. Selv om dette grensemerket i høyeste grad er et politisk punkt, kjentes det bra å dvele litt ved det. Det var også det vestligste og nordligste punktet på ruta. Vi satt der i lange solfylte kveldstimer og var ganske opprømte over hva som lå foran oss. Omsider slo jeg opp teltet og la meg, mens Lukas ville ligge ute og nyte midnattssola.

Lukas står i USA og jeg i Canada