Høyt pass

1. juli 

Oppover

Dagen i forveien hadde vi avsluttet med å ta oss en kilometer opp en sidedal. Mellom Aichilik og Jago River lå en ganske høy og vilter rekke med fjell. Selv et av de laveste passene ville ta oss opp i 1800 meters høyde. Vel så viktig var framkommeligheten, og vi hadde valgt en overgang som ga jevn stigning, tilsynelatende uten stup og blinddaler. Kartgrunnlaget fra 1956 var forholdsvis grovt, så vi måtte stolte på god sikt og en klype fornuft. Elva ble raskt mindre ettersom vi vant høyde. Vierkrattet vek plassen for mer fotvennlig grasmark. For hvert steg ble utsikten bedre, men det var ikke så lett å sette pris på den hele veien. Den magre kosten ga lite trykk i frasparket, så alt fokus gikk med til å ta et nytt steg.

Livlig

Da vi omsider nådde toppen av passet var gleden desto større. Her oppe var det bare flekkvis noen tuer med vegetasjon, hardføre små fjellplanter som fikk mye lys, men minimalt med varme oss vann. Med ett var vi nær en flokk fjellsau som levde av de karrige plantene. I neste øyeblikk var de mange hundre meter over oss. Den som var så lett på foten!

Ned igjen

Resten av dagen trillet vi nedover, først langs en liten bekk. Vi passet på å være på riktig side før den vokste seg stor. Denne sidedalen til Jago snirklet seg nedover med passe helning, og vi nådde helt ned til bunnen av dalen før vi slo leir.  Den skittengrå, strie elva slukket et hvert håp om fisk, men vi vasket noen sluker av ren pliktfølelse. Det ble pemmikan og urter til kvelds.

To vandrere

30. juni

Lang dal

Hele denne dagen fulgte vi vestsiden av Aichilik river. Langs store strekninger kunne vi følge de lettgåtte elveørene. Selv om det tidvis var ganske storsteinet, ga underlaget god framdrift. Dessuten var det vesentlig mindre mygg ute i de store steinhavene enn inne i vierkrattet langs bredden. Med jevne mellomrom måtte vi opp i dalsidene, men vi slapp å krysse elva en gang til. Ettersom dalen ble smalere ble også sidene brattere, og farten ble merkbart lavere. Aichilik har sitt utspring i noen høytliggende breområder, derfor antok den en stadig mer steingrå farge. Å fiske i slikt vann er vanskelig, så vi brukte tiden til å gå.

Mat

I stedet for å fiske var vi stadig på utkikk etter småvilt. Gnagere som ekorn, hare og trepinnsvin hadde jakttid hele året, men så langt hadde vi bare sett ekorn.  Denne dagen var litt kjølig og fuktig, og de holdt seg mye innendørs. Jakttiden på andefugl og ryper åpnet ikke før i august. Reinsdyr og fjellsau kunne utlendinger som oss ikke jakte på uten en profesjonell guide. Dessuten var det ikke noe sjakktrekk å pådra seg 30 kilo ferskt kjøtt om en ville ha framdrift i marsjen. Det er ikke til å legge skjul på at Lukas nok hadde det moralske momentet her, delvis i kraft av sitt livssyn. Men det ble en del jordekorn på oss. Når også disse sviktet måtte vi ty til pemmikan.

Pemmikan er tørket kjøtt mettet med fett. Minner om leverpostei, men ikke fullt så godt.
Med sin religiøse tilnærming var Lukas svært takknemlig for å få oppleve den urørte villmarka i Alaska.

Sammen

Det var en styrke å være to sammen i villmarka, men det hadde også andre sider. Særlig i vanskelig terreng var det fint å støtte seg til hverandres vurderinger. Men vi var ikke alltid enige i trasévalget, og ble enige om å slutte å diskutere dette. I stedet fulgte vi den linja vi selv likte best. Vi hadde begge våre kjepphester å ri, men var stort sett enige om det daglige. Forskjellen i livssyn var overraskende nok en kilde til mange fine diskusjoner, der vi respekterte hverandres ståsted. Med vårt felles mål om å krysse Alaska utfylte vi hverandre godt.

Elvekryssing

29. juni.

Kulpen

Leffingwell River rant i et samlet løp gjennom dalen, ulikt de flatvaskede grusslettene vi hadde sett så langt. Et lite stykke nedenfor teltplassen gjorde elva en sving innunder en berghammer, i begynnelsen av en lang canyon. I svingen bremset den og ble en dypere høl.  Der danset grå skygger over bunnen. Vi satt en liten spinner på stanga og forsøkte noen kast. Snart satt det på en stor og flott harr. Ikke lenge etter lå åtte store fisker side om side i grusen. Alle bodde i samme lille kulpen, og de var fullt på høyde med harren i Glomma.

Nok en stor elv

Det var vanskelig å følge elva nede i gjelet, så vi tok en snarvei over kammen som skilte mot hovedelva Aichilic River. Oppe fra høyden bredte det seg en vid dal, med en enorm grusslette langs midten. Aichilik var en av de større elvene, og den veltet seg grå og brusende nedover sletta. Jeg visste vi måtte krysse elva før eller siden, men håpet det var lenge til. Så langt nede var dalen vid, og det var lett å følge grusflatene langs elva.

Elvekryssing

Ruta skulle følge Aichilik oppover flere mil, men dalen ble fort trangere. Snart vasket elva vekselvis i dalsidene med en brungrå, malende strøm. Vi klatret i bergsidene noen svinger før jeg innså at vi måtte krysse for å nå den slakere vestsiden av dalen. Lukas var som vanlig over elva før jeg fikk. Protestert. Jeg fant til slutt det minst grusomme stedet å vade. Den rivende strømmen rykket i beina, gråbrunt vann flommet opp til hoftene. Føttene følte seg fram ett steg om gangen. Blikket stivt i den andre bredden for ikke å velte. Tørr i kjeften midt i alt vannet. Jeg fikk en utstrakt hånd av Lukas og var endelig over. De harde steinene på bredden var deilige å ligge på.

 

Vakkert

Da mitt intense fokus på vannføringen kunne slippe, så jeg hvor vakkert det var der. En liten reke var fanget i en stein for millioner av år siden, og nå lå den og smilte til meg rett foran øynene mine. Kalksteinsklippene dannet underlige utspring i de grå fjellsidene, og dalbunnen var grønn og innbydende. Jeg var lett til sinns da vi omsider fant ro for kvelden på en gresslette langs elva. Eventyrstemningen ble krydret av dagens utfordringer.

 

Fjellpass

28. juni

Fjellpass

Vi beveget oss inne blant fjellene, og selv om ruta fulgte vassdragene måtte vi stadig opp over større og mindre fjellpass. Dalene gikk sjelden rett øst/vest, så det ble ofte nødvendig å krysse passene for å bytte dalføre og komme vestover. Dessuten var denne delen av fjellkjeden, Romanzof Mountains, preget av lange kjeder med høye, bratte fjellrygger som var lite fornuftig å krysse. Derfor tråklet vi oss gjennom landskapet med mange mindre fjelloverganger.

Barbeint

Vi forsøkte oss på en snarvei inn i neste dalføre. Det så riktig grønt og fint ut som den flotteste gressplen, men vi endte opp med kilometervis med tuemark. Terrenget slet på føttene, for de skled rundt inni støvlene i alle de rare vinklene mellom tuene. Da marka tørket opp og det faktisk ble slak grasmark, tok jeg støvlene av og gikk resten av dagen uten. Det å kjenne graset mellom tærne føltes fritt, men Lukas var redd jeg skulle pådra meg infeksjoner.

Varmt vær

I det varme været ble jordekornene viltre. De satt på steinene bortover og plystret etter oss. Når vi kom for nær smatt de ned i hulene sine. Likevel fikk vi en gryte full til lunsj. En lang pause midt på dagen med bålkos og ekornsuppe ga ny energi. Etter et par timers hvile var beina som nye og andre etappe gikk lett unna. Vi tok oss ned til Leffingwell River og slo leir, men droppet kveldsmaten.

 

Midnattssol

27. juni

Innkjørt

Etter en uke på farten var vi nå blitt mer finjustert. Det gikk raskere å bryte leiren, vi gikk lengre etapper og hadde færre stopp underveis. Støvlene mine hadde begynt å gnage på hælen. Jeg kjørte på med gnagsårplaster, men det roet seg ikke helt. Dynamikken mellom Lukas og meg ble mer tydelig. Han ville helst følge rette linjer i terrenget og holde høyden. Jeg var mer på utkikk etter godt underlag og tok gjerne høydemetre for å finne det. På samme måte krysset han elver når han møtte dem, mens jeg med min vannskrekk pilte langs bredden som en mink for å finne det minst skremmende punktet.

 

Bekkerøyer

Denne dagen fulgte vi en dramatisk dal sørover. Landskapet var også her krydret med forrevne klipper som stakk ut av de ellers runde fjellene. Vi fulgte en liten bekk som sildret i et ganske beskjedent leie. Derfor gikk vi mye i vegetasjonen, som heldigvis var overraskende fast og tørr. Langs et flatere parti danner bekken fine kulper, men vi fikk bare fire små bekkerøyer til lunsj. Til gjengjeld lyste hele dalen i vakker blomsterprakt. Et sted hadde bjørnen gravd en stor grøft på leting etter jordekorn.

 

 

Grønnsaksuppe

Herfra åpnet dalen seg opp, og vi vandret over et stort myrlendt parti der myggen for alvor gjorde seg merket. Det var vanskelig å ta bilder uten at mygg laget svarte flekker i motivet. Landskapet sank ned til en enorm grusflate formet av Egaksrak river. Store deler av flata var i tillegg dekket av is. Vi gjorde et anstendig forsøk på å få fisk her, for elva gikk i fine kulper mellom isflatene. Da kvelden kom endte vi med en deilig suppe på gjeitrams, høyfjellkarse og fjellpestrot. Uten fisk. Vi var seint oppe og nøt en vakker midnattssol som hang på en klar himmel i nord.

 

Tåke

26. juni

Bergsøyler

Regnet tikket mot teltduken denne morgenen, og det var fristende å ligge og dra seg. Det vesle Terra Nova teltet var trangt, så det var likevel en befrielse å komme ut i regnet. Uten frokost fortsatte vi vestover. Det sluttet etterhvert å regne, men tåka lå som et lokk langt ned i fjellsidene. Gps’en var framme ofte, for dalene var ganske like. Å gå inn feil dal ville ende blindt med brattheng på alle sider. Det var lett å gå her, for her var trekkruta til store dyreflokker som passerte gjennom fjellene hver vår. Stiene var bedre enn DNT’s rødmerkede, og der elvene hadde fått litt bredde var det gode grusganger. Landskapet var friskt grønt, og det luktet intenst levende av den vårlige vegetasjonen. I tåkehavet sto forvridde bergsøyler fram som de underligste skapninger. Det ellers jevne landskapet fikk de få kalksteinsklippene til å virke mer framtredende.

Tåke

Første halvdel av dagen ga jevn og slak stigning. I et lite fjellpass der tåka lå tett måtte vi navigere etter GPS for å finne riktig overgang. Det var bratt og ulendt, og bare noen hundre meters avvik ville sendt oss ned feil dalføre og på villspor. Den vesle tegnruta på Garminen ga dårlig oversikt, men vi klamret oss til en av de mange bekkene som styrtet ned fjellsiden. Vel gjennom passet skled dalen rolig utfor med gode stier, og kilometerne gikk fort unna ned langs Ekaluakat River.

Kveldsmat

Mot kvelden ble vi riktig sultne og prøvde oss på noen jordekorn. De likte ikke dårlig vær og gjemte seg godt i sine omfattende nettverk av jordganger. I stedet dukket det opp en kulp i den ellers strie elva, og der kunne vi se en rekke harr og smårøyer som svømte side om side. De var ikke særlig bitevillige, og vi prøvde det meste vi hadde av sluk og fluer. De gikk til slutt på en Zulu Silver flue bundet i en fluedupp. Omsider kunne vi fylle gryta med et herlig kveldsmåltid av harr.

 

Bjørn

25. juni

Oppstigning

Etter en god natt med susingen av Kongakut River i ørene, tok vi farvel med elva og begynte stigningen opp i høydedragene vestover. Det var enda en deilig dag, men litt friskere og fuktigere etter noen tordenskyll i går kveld. Underlaget var stort sett fast grusmark, ispedd enkelte fuktige myrpartier. Caribouflokkene hadde laget faste stier i terrenget, så vi slapp å vasse i høy vegetasjon. Ruta gikk over flere mindre pass, og i et av dem fikk vi et gløtt langt utover det islagte Nordishavet.

Hageblomster

Blomsterprakten var enestående hele veien. Det duftet friskt og søtt av bakkene. Overalt sto store felt med himmelblå lupiner og gul buskmure, som begge er typiske hageblomster hjemme i Norge. Der det var skrinnere dekket hav av hvite reinroser rabbene, så den nesten så nysnødd ut Langs bekkene sto hele bed av ulike blomster. Det var både haukskjegg, sildrer, arve og forglemmegei sammen med mye annet smått og vakkert. Kontrasten mot nakne, nesten drakeliknende fjellrygger med stripet kropp og skjellet rygg var slående.

Bjørn

Nede ved Baseline River fant vi en fin teltplass oppe på en haug. Mens vi slet i stengene dukket det opp en brun skikkelse nede ved elva. Det var en stor grizzlybjørn. Vi grep hvert vårt kamera og fulgte dyret gjennom linsen. Den rolige, vaggende gangen antydet at den ikke hadde merket oss. Den fulgte elva og dalsiden ovenfor oss. Selv om jeg hadde bestemt meg for ikke å være redd for bjørn, merket jeg meg helt klart hvor peppersprayen befant seg. Bjørnen fortsatte langs dalsiden, men stoppet opp en lang stund og tittet opp på oss ca 100 meter unna. Knokene ble hvite rundt peppersprayflaska. Til slutt fortsatte den oppover dalen. Vi fulgte den med øynene til den forsvant rundt en sving.

Grizzlybjørn

Pepperspray

Den vanlige tanken om bjørnesikkerhet er å ha noe å skyte med. Gjerne noe grovt. Men analyser av hundrevis av bjørnemøter forteller at pepperspray fungerer langt bedre for begge parter. Den sviende cayennesubstansen får bjørnen til å ombestemme seg. Et marginalt skudd gjør det ikke. Og kanskje aller viktigst er at bruk av pepperspray fordrer at personen står helt rolig til bjørnen er nærmere enn ti meter. I de aller fleste tilfeller snur bjørnen før den er så nærme, og situasjonen er avverget. Så det er bare å klamre seg til boksen og se snill ut.

Villsau og is

23. juni

Mer fisk

Om morgenen var vi fremdeles overveldet over fisket i denne elva.  Vi spiste masse kald røye til frokost, og bestemte oss for å ta det med ro og fiske mer. Kulpen Lukas hadde fisket i var egentlig bare et sted elva samlet løpene til en ekstra dyp sving. Når vi kastet halvveis ut i strømmen og sveivet langsomt inn mens vi lot sluken drive, varte det ikke lenge før det hugget. Røya var ikke særlig kresen på hva den fikk servert, og beit både på fargerike spinnere og duse skjesluker. Fisken tok hardt, men ble spak etter en forholdsvis kort kamp. Det var bare å taue dem opp på bredden, for luksus som håv bar vi ikke med oss. Fiskestengene tålte en støyt siden de var laget av både karbon-og naturfiber.
Vi fisket ikke mer enn vi trodde vi ville klare å spise. Resten av dagen var vi for mette til å gå noe sted, så vi bestemte oss for en tidlig start morgenen etter.

Shimano BeastMaster haspelstang og en god Shimano Technium snelle var gode valg for vårt fiske

24. juni

Oppover elva

Vi sto opp tidlig til enda en dag med vakkert og varmt vær. Før vi la av gårde måtte vi i elva og hente mer røye til frokost og lunsj. Tørr ved lå slengt overalt langs bredden. Det virket som om det var lenge siden det hadde regnet. Vi pakket fort og satte kursen oppover dalen.
Det var lett å gå på de store elvebankene. Det vekslet mellom fin elvegrus og rullestein, og det var overraskende lite av elveflaten som var fylt av vann. Innimellom måtte vi opp i vegetasjonen der elva svingte inn på vår side. Bjørnespor sto i sanden mange steder. En diger elgku med to rødbrune kalver passerte elva foran oss så vannspruten sto. Eventyrfølelsen var sterk der vi tråklet oss opp den storslåtte dalen. De sag-taggete fjellryggene var grå av skred og urer, og øverst stakk det opp de utroligste bergformasjoner hele vegen. Lenger nede i fjellsiden hadde vegetasjonen klart å få tak, og farget sidene irrgrønne i kontrast mot de grå toppene. Kalkberget ga både gode vekstforhold og mye løsmasser.

Isflater

Et sted bredte en stor isflate seg flere kilometer oppover dalen og dekket hele dalbunnen. Den var ganske mange meter tykk og helt jevn og flat å gå på. Hovedløpet av elva hadde smeltet en kanal i isen. Det var som å gå på en bre, bare uten helning og sprekker. Mange steder lå store hauger av hvitt stoff som kjegler oppå isen. Dette var kalkavsetninger der det kalkrike vannet hadde fordampet fra isen. En hyggelig effekt av disse haugene var at den hvite Nord-Amerikanske villsauen, Dall sheep, kom ned fra fjellet for å slikke kalk. Vi så en flokk ute på isen, men de trakk fort over elva og opp i en bratt fjellside da vi kom og forstyrret idyllen. Der oppe i bratta følte de seg tydeligvis trygge, og var forbausende lite sky. Vi ble stående nede på isen en lang stund for å titte på dem. De beveget seg helt ubesværet i brattberget, og de små lammene hoppet og spratt der oppe som om de var vektløse.

 

 

Fisken biter

22. juni

Kongakut river

Etter å ha forsert høydedraget over fra kystsletta, var beina litt stive der vi møtte rullesteinene langs Kongakut river. Elva virket overraskende beskjeden denne lune kvelden. Solen hadde ikke tenkt å gi slipp ennå, og sendte gyllent lys over dalen fra sin lave posisjon i nordvest. Midt i dalen lå en vid og grå slette av rullestein, og elva lekte seg fram og tilbake over denne som blå flettebånd. Oppover dalen reiste det seg stadig høyere og brattere fjellrygger, mens landskapet nedstrøms åpnet seg i rolige former ut mot kysten. Vi fant en tilbaketrukket leirplass inne i vieren og satte opp teltet. Så var det å rigge stenger for å prøve lykken ute i den blå strømmen. Den eneste maten vi hadde spist underveis var et par jordekorn og de vårlige skuddene av myrull. Et par ryper spankulerte rundt i krattet, men de fikk være i fred for oss. Jakttiden på ryper begynte ikke før i august.

Fiske i storelva

Kongakut river har sitt utspring dypt inne ved vannskillet 150 km inne i landet. Den er kjent for å huse en stamme av sjørøye, som de kaller Dolly Warden. Navnet stammer fra en spesiell klesmote fra 1870 som fiskens farger kan minne om. Sjørøya både overvintrer og gyter i elva, bare avbrutt av noen korte turer ut i det arktiske havet for å beite om sommeren. Den er derfor å finne i de store elvene så å si gjennom hele året. Den vanligste ferskvannsfisken så langt nord er Arctic Grayling, en variant av vår egen harr. Denne er kraftigere, har noen få svarte prikker langs siden, og en enda flottere ryggfinne. Fordi den lever hele livet i elva blir den ikke på langt nær så stor som sjørøya.

Fast fisk

Lukas hadde liten fartstid med fiskestang. Jeg ga en kort innføring i haspelstangas finesser, og vi gikk i hver vår retning for å fiske. Det var tregt. I en kulp så jeg fisken følge spinneren uten å ta. Først etter å ha byttet sluk fire ganger satt en slunken harr på kroken. Det var den eneste jeg fikk. Etter en times tid var jeg lei og gikk mot teltet. Lukas var ikke der. Langs elva lå mye fin drivved, og jeg fyrte opp et bål for å koke harr. Etter en stund kom også Lukas ruslende nedenfra elva med et stort stykke ved dinglende fra hånden. Neste gang jeg skottet opp sto han foran meg og holdt fram tre glinsende feite røyer, den største på over to kilo.
-Jeg bare gjorde som du sa, gliste han.
Stemningen snudde momentant, og vi satt og åt både stekt og kokt røye til seint på kveld. Stappmette sov vi langt utpå morgenkvisten dagen etter.

 

Inn i fjellene

22. juni

Ekorn

Utenfor teltet lød en ilter skvatring, som høylydte «TSJIKK-TSJIKK». En stund ble vi liggende og lure på lyden inntil nysgjerrigheten tok overhånd. Et jordekorn skjelte oss ut etter noter før det forsvant inn i en av sine utallige tunneler. Der røyk frokosten vår. Jeg tok børsa med meg opp i ura og ventet en stund, men ekornet kom klokelig ikke ut igjen. Litt høyere oppe i lia satt en vandrefalk og tittet utover etter frokost. Det var nok denne karen ekornet hadde kjeftet opp. Vi rev teltet og fortsatte innover dalen der Clarence river kom fra. Det gikk ikke lenge før varselropene fra flere ekorn hørtes langs sandbankene. Her var det tett med inngangshull til deres underjordiske verden. Med en smule tålmodighet kom de nysgjerrige dyrene ut i dagen, og vi fikk omsider knepet et knippe til frokost.

Blomsterhav

Sjelden har jeg sett slike mengder av blomster som her. Lukas sa det minte ham om blomstringen i halvørkenområdene sør for Kalahari i Sør-Afrika. Vi vasset i reinrose, fjellflokk og lupiner. For en biolog med hovedfag i fjellflora var det vanskelig å løfte blikket mot de vakre fjellene, jeg ble gående med krum rygg og stirre i bakken. Duften av millioner Arktiske blomster hang tungt og søtt i lufta, og prøvde å konkurrere om de alt for få fluene som var tilgjengelig. En og annen bedugget humle sjanglet ubesluttsomt mellom tilbudene. Sola hang fremdeles uforstyrret på en knallblå himmel, og lokket det beste ut av blomsterteppet.

Mot Kongakut river

De første fjellene i rekka er mer å regne som høydedrag. Likevel er det atskillelig lettere å følge dalførene enn å kjempe med høydemetere i direkte kurs. Over mot Kongakut river gikk det et bekkefar som gjorde veien noe lettere, men over vannskillet var det våtmark som ga oss en smakebit av hva Alaska kan tilby av vanskelig terreng. Tuene vokste halvmeterhøye og sto så tett at vi ikke kunne se ned i gjørma mellom dem. Men føttene fant veien ned. Å tråkke på toppen av dem var en balanseøvelse, for de skled unna for tyngden. Det tok sin tid å gå her, men så snart det ble helling nok til en bekk ble breddene fastere. Omsider tok vi oss ned til den store elva som etter ryktene skulle huse både sjørøye og harr.

Dalførene var enklest å følge

 

Over vannskillet på vei mot den store elva