21. juni
Grasmark
Vi våknet i strålende vær og en behagelig temperatur. Isen i Nordvestpassasjen kjølnet den varme vinden. Målet denne dagen var å finne veien inn i fjellene. Fra kysten og inn til vår port i fjellkjeden var det et par mil. Grasmarka på tundraen vekslet mellom tørr grasmatte og vasstrukken myr. Rett under overflaten lå permafrosten som hindret oss i å synke dypt ned, men som også fanget smeltevannet i det øvre jordlaget. Gjennom det hele rant et nettverk av små og store bekker. En del av disse tilhørte Clarence river som kom fra den dalen der ruta vår forlot sletta. Det var midt i blomstringen, og vi vasset i reinrose, anemoner og tuer av fjellsmelle. Ullmyrkleggen sto som fyrtårn innimellom de andre blomstene. Det myke underlaget bare inviterte til å ta av skoene, og jeg gikk barbeint en stund og kjente på våren. Det var fremdeles for tidlig for myggen, men de hadde sendt ut en og annen speider for å sjekke forholdene før det store innrykket.
Is
Frokosten hadde vært så som så, så vi la veien innover mot Clarence river for å fiske. Vi håpet elva skulle huse noen harr, men den rant stri og grunn uten en eneste liten kulp. Med fiskestengene i hånden ble det å rusle langsmed elva til der fjellene åpner seg. Langs elva lå plutselig tjukke isflak utover grusen, som om en islagt sjø plutselig hadde rent vekk. I Alaska kaller de det auf-ice, trolig etter en vitenskapelig naturgeografisk beskrivelse. Dette faget var tyskspråklig til langt ut på 1900-tallet. Fenomenet kommer av at elva bånnfryser i grunne og rolige partier. Vannet blir da tvunget til overflaten og legger på mer is på toppen. Slik kan isflakene bli flere meter tykke, selv om elva har forholdsvis beskjeden vannføring. Våre isflak var i tillegg pyntet med springvann. Sammenhengende isflak hadde satt elva under trykk, og vannet fosset opp av et hull i isen som en fontene.
Terrenget stiger
I det fjerne så vi en stor flokk på mange hundre caribou, og luftspeilingene over den varme sletta gjorde dem uformelige og snodige i fasongen. Stadig hadde vi enkeltdyr og småflokker som passerte oss.
Vi fulgte det lettgåtte elveleiet stadig nærmere den blågrønne veggen av høydedrag. Umerkelig hevet terrenget seg opp over havet, slik at vi hadde vidt utsyn ned mot kysten vi forlot. Mot kvelden hadde vi krysset kystsletta og kommet helt inn til foten av fjellene. Under en knaus med fantastisk blomsterprakt og utsikt inn i dalen satte vi opp teltet.