22. juni

Ekorn

Utenfor teltet lød en ilter skvatring, som høylydte «TSJIKK-TSJIKK». En stund ble vi liggende og lure på lyden inntil nysgjerrigheten tok overhånd. Et jordekorn skjelte oss ut etter noter før det forsvant inn i en av sine utallige tunneler. Der røyk frokosten vår. Jeg tok børsa med meg opp i ura og ventet en stund, men ekornet kom klokelig ikke ut igjen. Litt høyere oppe i lia satt en vandrefalk og tittet utover etter frokost. Det var nok denne karen ekornet hadde kjeftet opp. Vi rev teltet og fortsatte innover dalen der Clarence river kom fra. Det gikk ikke lenge før varselropene fra flere ekorn hørtes langs sandbankene. Her var det tett med inngangshull til deres underjordiske verden. Med en smule tålmodighet kom de nysgjerrige dyrene ut i dagen, og vi fikk omsider knepet et knippe til frokost.

Blomsterhav

Sjelden har jeg sett slike mengder av blomster som her. Lukas sa det minte ham om blomstringen i halvørkenområdene sør for Kalahari i Sør-Afrika. Vi vasset i reinrose, fjellflokk og lupiner. For en biolog med hovedfag i fjellflora var det vanskelig å løfte blikket mot de vakre fjellene, jeg ble gående med krum rygg og stirre i bakken. Duften av millioner Arktiske blomster hang tungt og søtt i lufta, og prøvde å konkurrere om de alt for få fluene som var tilgjengelig. En og annen bedugget humle sjanglet ubesluttsomt mellom tilbudene. Sola hang fremdeles uforstyrret på en knallblå himmel, og lokket det beste ut av blomsterteppet.

Mot Kongakut river

De første fjellene i rekka er mer å regne som høydedrag. Likevel er det atskillelig lettere å følge dalførene enn å kjempe med høydemetere i direkte kurs. Over mot Kongakut river gikk det et bekkefar som gjorde veien noe lettere, men over vannskillet var det våtmark som ga oss en smakebit av hva Alaska kan tilby av vanskelig terreng. Tuene vokste halvmeterhøye og sto så tett at vi ikke kunne se ned i gjørma mellom dem. Men føttene fant veien ned. Å tråkke på toppen av dem var en balanseøvelse, for de skled unna for tyngden. Det tok sin tid å gå her, men så snart det ble helling nok til en bekk ble breddene fastere. Omsider tok vi oss ned til den store elva som etter ryktene skulle huse både sjørøye og harr.

Dalførene var enklest å følge

 

Over vannskillet på vei mot den store elva