27. juni

Innkjørt

Etter en uke på farten var vi nå blitt mer finjustert. Det gikk raskere å bryte leiren, vi gikk lengre etapper og hadde færre stopp underveis. Støvlene mine hadde begynt å gnage på hælen. Jeg kjørte på med gnagsårplaster, men det roet seg ikke helt. Dynamikken mellom Lukas og meg ble mer tydelig. Han ville helst følge rette linjer i terrenget og holde høyden. Jeg var mer på utkikk etter godt underlag og tok gjerne høydemetre for å finne det. På samme måte krysset han elver når han møtte dem, mens jeg med min vannskrekk pilte langs bredden som en mink for å finne det minst skremmende punktet.

 

Bekkerøyer

Denne dagen fulgte vi en dramatisk dal sørover. Landskapet var også her krydret med forrevne klipper som stakk ut av de ellers runde fjellene. Vi fulgte en liten bekk som sildret i et ganske beskjedent leie. Derfor gikk vi mye i vegetasjonen, som heldigvis var overraskende fast og tørr. Langs et flatere parti danner bekken fine kulper, men vi fikk bare fire små bekkerøyer til lunsj. Til gjengjeld lyste hele dalen i vakker blomsterprakt. Et sted hadde bjørnen gravd en stor grøft på leting etter jordekorn.

 

 

Grønnsaksuppe

Herfra åpnet dalen seg opp, og vi vandret over et stort myrlendt parti der myggen for alvor gjorde seg merket. Det var vanskelig å ta bilder uten at mygg laget svarte flekker i motivet. Landskapet sank ned til en enorm grusflate formet av Egaksrak river. Store deler av flata var i tillegg dekket av is. Vi gjorde et anstendig forsøk på å få fisk her, for elva gikk i fine kulper mellom isflatene. Da kvelden kom endte vi med en deilig suppe på gjeitrams, høyfjellkarse og fjellpestrot. Uten fisk. Vi var seint oppe og nøt en vakker midnattssol som hang på en klar himmel i nord.