1. juli 

Oppover

Dagen i forveien hadde vi avsluttet med å ta oss en kilometer opp en sidedal. Mellom Aichilik og Jago River lå en ganske høy og vilter rekke med fjell. Selv et av de laveste passene ville ta oss opp i 1800 meters høyde. Vel så viktig var framkommeligheten, og vi hadde valgt en overgang som ga jevn stigning, tilsynelatende uten stup og blinddaler. Kartgrunnlaget fra 1956 var forholdsvis grovt, så vi måtte stolte på god sikt og en klype fornuft. Elva ble raskt mindre ettersom vi vant høyde. Vierkrattet vek plassen for mer fotvennlig grasmark. For hvert steg ble utsikten bedre, men det var ikke så lett å sette pris på den hele veien. Den magre kosten ga lite trykk i frasparket, så alt fokus gikk med til å ta et nytt steg.

Livlig

Da vi omsider nådde toppen av passet var gleden desto større. Her oppe var det bare flekkvis noen tuer med vegetasjon, hardføre små fjellplanter som fikk mye lys, men minimalt med varme oss vann. Med ett var vi nær en flokk fjellsau som levde av de karrige plantene. I neste øyeblikk var de mange hundre meter over oss. Den som var så lett på foten!

Ned igjen

Resten av dagen trillet vi nedover, først langs en liten bekk. Vi passet på å være på riktig side før den vokste seg stor. Denne sidedalen til Jago snirklet seg nedover med passe helning, og vi nådde helt ned til bunnen av dalen før vi slo leir.  Den skittengrå, strie elva slukket et hvert håp om fisk, men vi vasket noen sluker av ren pliktfølelse. Det ble pemmikan og urter til kvelds.