3. juli

Magert

Dalen som Jago River rant gjennom var karrig. Jorden var leiraktig og hard, og elva var sementfarget og truende. Vi fikk ingen fisk, og så heller ikke annet dyreliv enn noen fjelljoer. Bare myggen var tilstede i overflod. Likevel var det svært vakkert med høye og spisse topper i mystiske blåtoner. Stedet virket mer arktisk enn dalen vi hadde kommet fra, med bare skrinne grassletter uten vierkratt. Den blygrå himmelen denne dagen bidro til det mistrøstige inntrykket vi fikk. Vi bestemte oss til å velge en mer sørlig rute enn planlagt. Det ville føre oss bort fra de høye, bredekte tindene og det skitne brevannet, og lenger sør ville mer vegetasjon forhåpentlig gi mer fisk. For å komme sørover to vi sikte på et høyfjellsområde med mye isbreer.

Feil side

Vi fulgte Jago motstrøms. Den delte seg et stykke oppe mot fjellene, men for å kunne følge den vestre armen måtte vi krysse elva. Flere steder underveis forsøkte vi oss, men der det så ut som grunne partier rakk vannet til låret allerede inne ved bredden. Vi ble tvunget til å følge videre oppover forbi elveskillet og opp langs det østre løpet. Selv om elva her bare var halvparten så mektig, tok den igjen med større fart og mer helning. Lukas klarte omsider å overtale meg til å krysse et sted der elva flommet bredt utfor enden av en grusvifte. Likevel var jeg redd, vi kunne høre dundringen fra steiner som ble drevet med strømmen langs bunnen. Sikten i vannet var bare noen få centimeter.

Fra dagboka:

«Steingrått vann virvler og dundrer utfor, haster av sted i enorme, jagende masser.
Det slynger seg rundt beina, trekker og drar, «kom med oss!, kom med oss!».
Vannet danser så det svimler, graver bunnen unna under føttene, vil ha meg overende, ut mot havet. Jeg stirrer mot bredden og sutrer som en unge, steg for steg, famlende i blinde med føttene.
Lukas rekker meg en hånd fra fast grunn og redder meg på land».

Humøret steg betraktelig med elvekryssingen bak oss, og vi jobbet oss resten av dagen opp lang Jagos vestre løp. Som for å understreke stemningsskiftet slo vi leir i en blå eng av lupiner.

Grå elv