4. juni
Mat bestilt
Vi fortsatte oppover langs Jagos vestre løp. Den var som et grått, støyende transportbånd, evig opptatt med å bringe fjellene ut i havet, bit for bit. Her oppe var bakken fast og lettgått, men likevel fortvilet jeg over korte dagsetapper. Gjennomsnittlig tilbakela vi bare 17 – 18 km daglig, mens vi burde være oppe i over 20 km. De mange fjellpassene og trange daler i denne delen av Brooks Range måtte ta mesteparten av skylden for progresjonen. Lukas tilskrev også mangel på karbohydrater en viktig rolle, fordi frasparket ble dårlig i bratt lende. Derfor foreskrev han sjokolade i egenskap av å være ekspedisjonens lege. Over vår Iridium Satellittelefon bestilte vi derfor et ekstra flydropp med mat noen dager framme. Det kjentes ergerlig, men faktum var at vi gikk på et minimum av forsvarlige rasjoner.
Moskus
På veien oppover pekte Lukas mot en stor stein på den andre siden av dalen.
– Hva er det for noe?
Jeg trekker på skuldrene. Her oppe var det lite vegetasjon, og mye grove steinblokker. Dette var enda en.
– Stein vel, brun sandstein for å være mer spesifikk, svarte jeg
– Så hvorfor rører den på seg?
– Fordi du ikke holder kikkerten din rolig, svarte jeg og rettet min egen kikkert mot steinen. Og da tok den jammen et skritt fram og materialiserte seg som en diger moskusokse. Ragget hang helt ned til bakken hele veien fra hode til bakpart, og et par spisse horn kunne skimtes på motsatt side. Vi befant oss på nordsiden av vannskillet, «The Continental Divide» og en bestand på noen tusen moskus holdt til nord for dette i Alaska. De ble nær utryddet i staten i forrige århundre, men en umiddelbar fredning reddet og gjenutsetting reddet dem fra å forsvinne helt. I denne delen av Brooks Range var det nå rundt 250 dyr.
Isbreer
Nå var vi høyt oppe, og isbreer hang i de mektige fjelltoppene rundt oss. Den blåhvite fargen var bare enda en nyanse av blått i denne ville fjellverdenen. Lenger inne støtte vi på en stor isbre som fylte dalen videre oppover. Ut fra breportens svarte hule strømmet Jagos kilde. Elva var grei å krysse her, og vi klatret opp langs endemorenen på siden av bretunga. I brattsidene dundret det stadig av steinsprang, og småskred og steinblokker kom deisende nedover. Vi fulgte innover en sidedal i gjørmete, nylig framsmeltet morene. Utsynet var vilt og spennende der spisse, alpine formasjoner sto som et sagblad rundt hele horisonten. Vi plasserte teltet på en hylle mellom breene i 1900 meters høyde, og håpet intenst på klarvær til turen videre over fjellet dagen etter.
