5. juni

Rutevalg

Vi våknet til en litt vindfull og overskyet morgen, men heldigvis med god og klar sikt. Skydekket var høyt, så vi var ganske lettet. Tåke i dag hadde bydd på betydelige utfordringer i navigasjon. Vi skulle over et høyt fjellpass fullt av isbreer, så det var viktig å kunne planlegge ruta nedenfra. Det var også nødvendig å kunne lese breen på avstand for å unngå sprekkområder. De grove kartene var til liten hjelp her, for breene hadde endret seg mye på et halvt århundre siden kartet ble tegnet. Ikke minst var det lite fristende å havne ned feil dalføre på den andre siden. Vi brukte mye tid nede ved teltplassen for å finne en måte å angripe fjellmassivet på.

Oppstigning

Vi befant oss på bunnen av en stor halvsirkel av bratte fjellsider og hengende breer. Omsider ble vi enige om en rute som over en bre som rakk opp til en rygg høyt oppe. Derfra kunne vi følge grusryggen helt opp til eggen mot det dalføret vi ville inn i. Blåisen var for det meste smeltet fram slik at vi hadde god kontroll på sprekkene. Breen var bratt, men den knudrete, grusstrødde isen ga godt feste og var lett å gå på. Lenger oppe lå gammelsnøen på isen, men her var den ankret opp av framstikkende berg som hindret bevegelse og sprekkdannelse. Det ble brattere, og det var tungt å vasse i til dels dyp snø. Men utsynet var eventyrlig. Spisse, hvitkledte topper strakk seg mot blå himmel i hele horisonten, alle i varierende sjatteringer av blått og svart. Her oppe fra så det ut som om vi hadde valgt den eneste farbare veien opp, men vi var fremdeles spente på om grusryggen over oss hadde lumske brattheng. Omsider endret underlaget seg til stein og grus, og vi kunne ta oss uhindret helt opp til eggen. Løsmassene lå i tykke lag, og vi fulgte framstikkende bergganger i sik-sak oppover.

Utsyn

Oppe over kammen åpenbarte seg en uendelig rekke blå fjelltopper sørover, men få av dem var dekket av snø eller is. Vi befant oss i den mektigste delen av Brooks Range, hvor fjelltopper som Mount Chamberlain og Mount Isto også lå. Begge skulle være over 2700 meter høye, men var ikke nøyaktig målt ennå! Derfor var det i dette området breene bodde, mens aktiviteten avtok mot sør. Nå sto vi også bokstavelig talt på vannskillet, The Continental Divide. Litt lenger borte dannet eggen en liten topp, og vi kostet på oss en tur opp dit for å fange mer inntrykk. Her oppe i over 2100 meters høyde var følelsen ganske svevende og sterk. Så langt vi kunne se i alle retninger var det bare villmark.

Published by olafschjoll

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *