7. juli

Tregrensa

For å rekke avtalen med Yukon Air Service var vi tidlig oppe. Vi måtte gjøre unna de siste 7 kilometerne fram til avtalt sted. Også her var det lettgåtte strekninger. Grusviftene lå på rad nedover dalen, og ga slett og hardt underlag nesten uten vegetasjon. Rundt halvvegs møtte vi en stripe av grantrær – de første så langt på turen. Vi hadde tatt oss sørover til den arktiske tregrensa. Det var med en viss glede vi betraktet den mørke stripen av smale alaskagraner på den andre siden av elva. Den virket hjemlig, selv om slik tett skog kan være vrien å bevege seg i.

Forsyninger

Vi nådde fram til landingsstripen i god tid. Den bestod av svake spor i grusen, og et par trekubber i enden som markering. Presis klokka ett som avtalt kom flyet, og Kirk lempet ut et par kasser til oss. De inneholdt ikke mindre enn 8 kg sjokolade, og 7 kg pemmikan. I tillegg noen store sprayflasker med myggspray for hyggens skyld, som vi høflig returnerte. Det var Lukas som hadde tatt seg av bestillingen, og han mente å ha tallfestet sjokoladebehovet til «en god mengde». Kirk ga oss også et par pakker frysetørret mat før han dro av sted igjen til neste avtale. Jeg følte det som et nederlag både å ha fått tilsendt mat, og å bryte med ideen om en protein- og fettbasert diett. Lukas kastet seg over sjokoladen, men jeg satt som en tverr treåring og skulle ikke ha. Det holdt en time. Jeg kan ikke huske å ha spist noen bedre sjokolade enn den første Hersey-plata. I etterkant måtte jeg innrømme at flydroppet var et smart trekk, og at det var viktig om vi skulle ha håp om å gå hele fjellkjeden.

Mens vi ventet på forsyningene var det fristende med et måltid av gresshopper. Disse insektene kravlet i store mengder på bakken. Som typiske fjellvarianter er vingene reduserte.

Satellittbilde

Bildet under er hentet fra Google Earth og viser den øvre delen av Sheenjek River.

Et utdrag fra Google Earth av Sheenjek River. De bredekte fjellene øverst i bildet er overgangen fra Jago.