8. juli

Duskregn

Granskogen tok overhånd, og orekrattet krøp langt opp i fjellsidene. Vi holdt oss langs elva som hadde gruslagt hele dalbunnen. Det vekslet på med silregn og duskregn, og i lange perioder lå tåka rugende over dalen. Den trolske stemningen med stadige rifter i tåka lot oss se nok til å navigere over grusørene, uten å gå oss fast i elveløpene. Den intense duften av gran var ny for oss, og ble forsterket av det fuktige været.

Granved

Ved lunsjtider om vi til et bekkeutløp som dannet en lang lagune med klart vann. Her pilte harr fram og tilbake og laget striper i overflaten når de ble skremt. Vi rigget stengene og fikk terget dem til å bite på små spinnere. Fiskene var ikke av de største, men likevel ga det god spenning når vi kunne se fiskene i vannet før vi kastet. Snart hadde vi trukket opp nok til et godt måltid. Vi fant en tørrgran som ga masse ved, og den indre veden tok lett fyr selv på denne regntunge dagen. Det kjentes luksuriøst å dynge på med sprakende granved, og kjenne at bålet varmet helt inn i margen. Da gryta med kokt harr var klar kom sola fram, og vi spiste og tørket klær i stor takknemlighet.

Auf ice

Etter bålpausen var beina lette og terrenget enda lettere. Dalen videt seg ut, og elvesletta var fylt av en enorm isflate. Vi gikk på fast, flat is kilometervis nedover, og de eneste hindringene var små overfladiske smeltevannselver oppå isen. Været klarnet opp, og sollyset jaget fargene fram i landskapet. Kontrasten mellom den blendende isflaten, mørkegrønn granskog, grå fjellsider og dypblå himmel var nesten smertelig og rørende. Vi fant en fin leirplass der en sideelv kom inn over sletta, og vakene i de stille partiene lovet oss kveldsmat.