12. juli
Vid dal
Vi var tidlig oppe og tok oss ned til dalen der den mektige Chandalar Rivers østlige grein renner. Været var strålende, og det vide utsynet over dalen var vanskelig å ta øynene fra. Det ble flere pauser der vi bare stirret utover det enorme landskapet som foldet seg ut. Den flate dalbunnen var en halv mil bred, og nordover strakte den seg som en linje innover blant blå fjelltopper synkende mot horisonten. Den veien var den en ren fjelldal med grågrønne floer og et glitrende flettet bånd der elva slynget seg oppover. Mot sør var den forvandlet til en mørkegrønn skogkledt slette, der enkelte bare rabber brøt granteppet i ujevne flak. Vi hadde truffet Chandalar akkurat ved den nordlige tregrensa.
Over elva
Jeg hadde det siste døgnet kjent en spenning i kroppen, som jeg nå plutselig skjønte hvor kom fra. Jeg gruet meg til den store elva! Men som de fleste bekymringer var også denne helt bortkastet, for finværet de siste dagene hadde redusert elva til et blankt silkebånd som breiet seg over store grusflater. Ved å følge grusryggene motstrøms et par hundre meter, kom jeg over uten å bli våt på knærne. Lukas syntes det var kjedelig, og dundret rett over med vann til livet. Jeg misunte ham fortroligheten med det rennende vannet.
Bær og blomster
Skogen var langt mer lettgått enn den så ut til på avstand. Blant de smale granene var det god plass på relativt tørr og fast grunn. Dette var jo gamle grusvifter fra den vekslende elva. Noen steder var det fuktigere, og der filtret det til med vier og snelleskoger. Et sted fant vi de første modne rypebærene. De var søtere enn jeg kunne huske hjemmefra, og minte om stikkelsbær i smaken. Mange steder sto blomsterengene og duvet i brisen, og vi fant helt gule reinroser innimellom. Til lunsj fisket vi en gryte småharr i en liten kulp, og koste oss i varmen fra sola ved bredden av den store elva.
