Måned: mars 2017

5. juli

Nedover

Bak oss lå den nordlige delen av vannskillet, foran oss rant alle elvene sørover. Utsynet var monumentalt, rekken av fjelltopper forsvant i horisonten på alle sider. Fjellsiden nedenfor var for bratt til at vi kunne se hele veien. Det var bare å begynne et sted og håpe på farbar vei helt ned. Nå skal det sies at sjansene var store for jevne hellinger, fordi kalksteinsberget her forvitret lett og dannet store partier med løsmasser som la seg i en pen hellingsvinkel. I brattsidene fikk også sola godt tak og satte fart på frostsprengningen. Det var derfor behagelig nedstigning der grusen både dempet og ga lengde til skrittene. I nordhellingen mot oss hang en bre som der naturen hadde malt med de flotteste linjer i overflaten.

Sheenjek River

Høyden svant mens vi tok oss nedover mot Sheenjek River. Den hadde sitt utspring i disse fjellene, og rant herfra sørover helt til den ble oppslukt av den mektige Yukon River sør for Brooks Range. Her oppe var den bare en samling bekker, og mot bunnen av dalen gikk et dypt elvegjel som bekken hadde gravd ut. På gresslettene ovenfor gikk en gulbrun bjørn og beitet Saxifraga. Vi satt og fulgte den i kikkertene en stund, før vi ble lei og gikk videre. Gjelet var fylt med grus i bunnen, så det gikk forholdsvis enkelt å følge nedover. Det så ut til å være et livlig sted i vårløsningen.

Frodig

Nede i hoveddalen rant Sheenjek litt mot sørøst, men vi fulgte likevel for å komme ned mot vestgående daler lenge nede. Her på sørsiden av vannskillet var det påtagelig mindre mygg, og vierkrattet sto mannshøyt i elvekanten. Det virket også mye grønnere enn den mer blågrå nordsiden. Forskjellen mellom den arktiske siden og barskogssiden av vannskillet var tydelig, selv om bare noen kilometer skilte stedene. Elva var beskjeden her oppe, men vi passet på å vasse over på riktig side snarest mulig. Ikke mange kilometer lenger nede hadde den vokst til en ordentlig elv med stor vannføring. Den var til vår skuffelse svulmet og grå her også, men sannsynligvis mer på grunn av nedbør enn breer.

5. juni

Rutevalg

Vi våknet til en litt vindfull og overskyet morgen, men heldigvis med god og klar sikt. Skydekket var høyt, så vi var ganske lettet. Tåke i dag hadde bydd på betydelige utfordringer i navigasjon. Vi skulle over et høyt fjellpass fullt av isbreer, så det var viktig å kunne planlegge ruta nedenfra. Det var også nødvendig å kunne lese breen på avstand for å unngå sprekkområder. De grove kartene var til liten hjelp her, for breene hadde endret seg mye på et halvt århundre siden kartet ble tegnet. Ikke minst var det lite fristende å havne ned feil dalføre på den andre siden. Vi brukte mye tid nede ved teltplassen for å finne en måte å angripe fjellmassivet på.

Oppstigning

Vi befant oss på bunnen av en stor halvsirkel av bratte fjellsider og hengende breer. Omsider ble vi enige om en rute som over en bre som rakk opp til en rygg høyt oppe. Derfra kunne vi følge grusryggen helt opp til eggen mot det dalføret vi ville inn i. Blåisen var for det meste smeltet fram slik at vi hadde god kontroll på sprekkene. Breen var bratt, men den knudrete, grusstrødde isen ga godt feste og var lett å gå på. Lenger oppe lå gammelsnøen på isen, men her var den ankret opp av framstikkende berg som hindret bevegelse og sprekkdannelse. Det ble brattere, og det var tungt å vasse i til dels dyp snø. Men utsynet var eventyrlig. Spisse, hvitkledte topper strakk seg mot blå himmel i hele horisonten, alle i varierende sjatteringer av blått og svart. Her oppe fra så det ut som om vi hadde valgt den eneste farbare veien opp, men vi var fremdeles spente på om grusryggen over oss hadde lumske brattheng. Omsider endret underlaget seg til stein og grus, og vi kunne ta oss uhindret helt opp til eggen. Løsmassene lå i tykke lag, og vi fulgte framstikkende bergganger i sik-sak oppover.

Utsyn

Oppe over kammen åpenbarte seg en uendelig rekke blå fjelltopper sørover, men få av dem var dekket av snø eller is. Vi befant oss i den mektigste delen av Brooks Range, hvor fjelltopper som Mount Chamberlain og Mount Isto også lå. Begge skulle være over 2700 meter høye, men var ikke nøyaktig målt ennå! Derfor var det i dette området breene bodde, mens aktiviteten avtok mot sør. Nå sto vi også bokstavelig talt på vannskillet, The Continental Divide. Litt lenger borte dannet eggen en liten topp, og vi kostet på oss en tur opp dit for å fange mer inntrykk. Her oppe i over 2100 meters høyde var følelsen ganske svevende og sterk. Så langt vi kunne se i alle retninger var det bare villmark.

4. juni

Mat bestilt

Vi fortsatte oppover langs Jagos vestre løp. Den var som et grått, støyende transportbånd, evig opptatt med å bringe fjellene ut i havet, bit for bit. Her oppe var bakken fast og lettgått, men likevel fortvilet jeg over korte dagsetapper. Gjennomsnittlig tilbakela vi bare 17 – 18 km daglig, mens vi burde være oppe i over 20 km. De mange fjellpassene og trange daler i denne delen av Brooks Range måtte ta mesteparten av skylden for progresjonen. Lukas tilskrev også mangel på karbohydrater en viktig rolle, fordi frasparket ble dårlig i bratt lende. Derfor foreskrev han sjokolade i egenskap av å være ekspedisjonens lege. Over vår Iridium Satellittelefon bestilte vi derfor et ekstra flydropp med mat noen dager framme. Det kjentes ergerlig, men faktum var at vi gikk på et minimum av forsvarlige rasjoner.

Moskus

På veien oppover pekte Lukas mot en stor stein på den andre siden av dalen.
– Hva er det for noe?
Jeg trekker på skuldrene. Her oppe var det lite vegetasjon, og mye grove steinblokker. Dette var enda en.
– Stein vel, brun sandstein for å være mer spesifikk, svarte jeg
– Så hvorfor rører den på seg?
– Fordi du ikke holder kikkerten din rolig, svarte jeg og rettet min egen kikkert mot steinen. Og da tok den jammen et skritt fram og materialiserte seg som en diger moskusokse. Ragget hang helt ned til bakken hele veien fra hode til bakpart, og et par spisse horn kunne skimtes på motsatt side. Vi befant oss på nordsiden av vannskillet, «The Continental Divide» og en bestand på noen tusen moskus holdt til nord for dette i Alaska. De ble nær utryddet i staten i forrige århundre, men en umiddelbar fredning reddet og gjenutsetting reddet dem fra å forsvinne helt. I denne delen av Brooks Range var det nå rundt 250 dyr.

Isbreer

Nå var vi høyt oppe, og isbreer hang i de mektige fjelltoppene rundt oss. Den blåhvite fargen var bare enda en nyanse av blått i denne ville fjellverdenen. Lenger inne støtte vi på en stor isbre som fylte dalen videre oppover. Ut fra breportens svarte hule strømmet Jagos kilde. Elva var grei å krysse her, og vi klatret opp langs endemorenen på siden av bretunga. I brattsidene dundret det stadig av steinsprang, og småskred og steinblokker kom deisende nedover. Vi fulgte innover en sidedal i gjørmete, nylig framsmeltet morene. Utsynet var vilt og spennende der spisse, alpine formasjoner sto som et sagblad rundt hele horisonten. Vi plasserte teltet på en hylle mellom breene i 1900 meters høyde, og håpet intenst på klarvær til turen videre over fjellet dagen etter.

3. juli

Magert

Dalen som Jago River rant gjennom var karrig. Jorden var leiraktig og hard, og elva var sementfarget og truende. Vi fikk ingen fisk, og så heller ikke annet dyreliv enn noen fjelljoer. Bare myggen var tilstede i overflod. Likevel var det svært vakkert med høye og spisse topper i mystiske blåtoner. Stedet virket mer arktisk enn dalen vi hadde kommet fra, med bare skrinne grassletter uten vierkratt. Den blygrå himmelen denne dagen bidro til det mistrøstige inntrykket vi fikk. Vi bestemte oss til å velge en mer sørlig rute enn planlagt. Det ville føre oss bort fra de høye, bredekte tindene og det skitne brevannet, og lenger sør ville mer vegetasjon forhåpentlig gi mer fisk. For å komme sørover to vi sikte på et høyfjellsområde med mye isbreer.

Feil side

Vi fulgte Jago motstrøms. Den delte seg et stykke oppe mot fjellene, men for å kunne følge den vestre armen måtte vi krysse elva. Flere steder underveis forsøkte vi oss, men der det så ut som grunne partier rakk vannet til låret allerede inne ved bredden. Vi ble tvunget til å følge videre oppover forbi elveskillet og opp langs det østre løpet. Selv om elva her bare var halvparten så mektig, tok den igjen med større fart og mer helning. Lukas klarte omsider å overtale meg til å krysse et sted der elva flommet bredt utfor enden av en grusvifte. Likevel var jeg redd, vi kunne høre dundringen fra steiner som ble drevet med strømmen langs bunnen. Sikten i vannet var bare noen få centimeter.

Fra dagboka:

«Steingrått vann virvler og dundrer utfor, haster av sted i enorme, jagende masser.
Det slynger seg rundt beina, trekker og drar, «kom med oss!, kom med oss!».
Vannet danser så det svimler, graver bunnen unna under føttene, vil ha meg overende, ut mot havet. Jeg stirrer mot bredden og sutrer som en unge, steg for steg, famlende i blinde med føttene.
Lukas rekker meg en hånd fra fast grunn og redder meg på land».

Humøret steg betraktelig med elvekryssingen bak oss, og vi jobbet oss resten av dagen opp lang Jagos vestre løp. Som for å understreke stemningsskiftet slo vi leir i en blå eng av lupiner.