13. juli

Uenighet

Videre oppover langs Cane Creek var landskapet vakkert der bølgende, tørre morenerygger var pyntet med spredte klynger av lubne, grønne grantrær. Nede ved elven lå store flak av isrester og lyste opp de grå grusflakene. Moreneryggene var stadig avbrutt av bekkestrenger der krattet sto tett over myrete partier. Vi diskuterte mye fram og tilbake om hvor det var lettest å gå. Lukas var opptatt av rette linjer, mens jeg hadde fokus på framkommelighet og underlag. Etter en litt het debatt om dette ble vi enige om å akseptere hverandres preferanser, og heller velge hver vår vei etter eget ønske. Vi holdt selvsagt kontakt gjennom landskapet, men det ga en god følelse av armslag å dilte hver for oss i perioder.

Tørrlagt elv

En halv mil lenger oppe skulle vi følge en sideelv vestover. Den rant gjennom en trang dalåpning med høye bratte vegger. Siden videt den seg ut, og elva ble raskt mindre gjennom et bratt parti. Til slutt jevnet dalen seg ut og var dekket av grå elvegrus fra vegg til vegg, uten en vanndråpe i fart. Slik holdt elveleiet seg tørt og bredt i over en mil, og vi holdt god fart mellom de bratte fjellsidene. Det kom stadig små bekker styrtende ovenfra, men de forsvant i grusen etter noen meter her nede. Et sted lå en imponerende saueskalle med horn som tok en hel omdreining. Den hadde nok vært uheldig oppe i bratthengene.

Møte med ulv

Inne i vierkrattet foran oss var det plutselig noe svart som beveget seg. Øyeblikket etter sto en ulv og stirret på oss, bare det kullsvarte hodet stakk opp over vegetasjonen. Vi forsøkte å fange dyret i søkeren. Ulven ga fra seg tre-fire korte bjeff, bråsnudde og forsvant i buskene. Den dukket opp i en åpning litt lenger borte, og da strømmet fire like svarte valper etter henne Vi ble stående og glane etter dem til de ble borte i buskaset på den andre siden av elveleiet. Et par hundre meter oppe svingte elva, og vi fikk igjen se ulvetispa oppe på en gresskledt skråning. Hun hadde helt klart fokus på oss, og ulte med en klagende, ujevn sang. Vi antok at hun advarte valpene som trolig lå gjemt i nærheten. Det gikk nå mot kvelden, og vi bestemte oss for å slå opp teltet på stedet for å gi dem fred. Men hun holdt vakt videre, og la seg til der oppe for å passe på i regnet som nå hadde begynt å falle. Tidlig neste morgen våknet vi til et kor av lyst valpeglam, avsluttet av tispas gjennomtrengende ul før det ble helt stille og de var vekk.