16. juli

Utfor

Etter møtet med saueflokken i den rolige fjellovergangen, kastet dalen seg utfor i de villeste krumspring. Det begynte forsiktig med at fjellsidene skrudde seg trangere og brattere mot hverandre på hver side. Her oppe var det mye grå ur og nakent berg, pyntet med flekker av evig snø. Tidvis stupte kløften utenfor synsvidde, så vi ikke var sikre på om det fantes farbar vei. Samtidig buktet og vred fjellet seg i store svinger nedover. Noen steder gikk elva utfor stup, og fosset i etasjer nedover. Da var vi takknemlige for våre venner fjellsauene, som hadde trampet farbare stier som hyller gjennom urene.

Kontrast

Stedvis måtte vi holde høyden for å få bedre oversikt, for siden å slippe oss ned langs lange grusrygger som i beste fall lå i rasvinkel. Fossene bruste seg ned gjennom kløftene, og vi klatret blant bergnabber og rundt overheng. Langsomt åpnet kløften opp, og avslørte et rullende, grønt heilandskap framover, helt uten tinder og nakent berg. Dette sto i vill kontrast til det dramatiske, vertikale landskapet vi nå forsøkte å navigere gjennom. Langsomt tok vi oss gjennom urer og kløfter helt ned til en rolig dalbunn, der det nesten føltes unaturlig med flat, fast bakke under føttene.

 

Slitne

Under en rolig, grønn åsrygg fant vi en teltplass, og kokte suppe på pemmikan og gjeitrams. Sauene var de eneste dyra vi hadde møtt i dag, bortsett fra en svær ørn da vi var nesten nede. Beina var møre og vi var ganske utslitt begge to etter den spennende og fysisk utfordrende overgangen. Derfor ble det fort stille i teltet, og vi sov lenger enn vanlig utover neste morgen.