19. juli

Tørr elv

Morgenen fikk gå sin vei alene denne dagen. Frokosten var fire ekorn som var til overs fra i går. Utpå ettermiddagen var vi i gang, og fulgte den blå elva nedover dalen. En halv mils vei nede gjorde den en sving nitti grader. Etter et stykke åpnet landskapet seg som en port mot et større dalføre. Her ute bodde Ribdon River. Dalen var åpen milevis i begge retninger, og det var som en vidde over til fjellene på motsatt side. Den blå elva prøvde å nå fram til det store elveleiet, men siste vanndråpe sank i stillhet ned i elvegrusen lenge før den brede, gråhvite elvebunnen var nådd. Ikke den minste sildrebekk var å finne, men vannet stod opp i forsenkninger i grusen enkelte steder.

Regnbyger

Med lav horisont var det mange byger innenfor synsfeltet, og rett som det var ble vi avkjølt av kraftige regnskyll. Som grå scenetepper hang de over fjellsidene, og syntes å gli i alle retninger. Vi grunnet på om regnet var nok til å fyre opp elva, men den holdt seg tørr resten av dagen. På tross av vår latskap denne morgenen klarte vi likevel to mil før kvelden. De flate, tørre vannveiene var som en enorm grusveg. Helningen her var så liten at vannet trolig har måttet renne rolig. Da slipper det fra seg også de minste partiklene, og etterlater en støvete landevei.

Vegetabilsk

Tonen mellom Lukas og meg var nå blitt langt mildere, og vi delte en felles optimisme. Vi hadde tilbakelagt de bratteste partiene på ruta, og skulle herfra i større grad følge dalene over lengre strekninger. I følge kartet ville det bli færre fjelloverganger og fler vestlige dalfører.

Vi spiste også mer bær, for rypebærene var modne, og også skinntryta begynte å komme. Det dukket til og med opp noen nesten modne molter på myrene. Dessuten fylte jeg på med vierblader som vitamintilskudd, for i Alaska vokser arter uten samme bitterhet som hjemme i Norge. Smaken var tørr og snerpete grønn, men bladene ga verken brekningsfornemmelser eller kinntørke. Derfor lot jeg det stå til. Lukas var ikke så begeistret for salaten, enda jeg forsikret om at Salix-slekten ikke har giftige arter.