20. juli

Beite

Denne dagen kunne vi feire én måned underveis. Hittil hadde vi bare holdt en enkelt hviledag. En opptelling denne morgenen viste at beholdningen av pemmikan hadde minket mye, og vi ville trenge å skaffe mer mat framover. Bærene ga et visst tilskudd, og vi stoppet ofte for bærpauser underveis. Som bjørner krabbet vi omkring i lungen og beitet. Både rypebær og skinntryte trillet ned i gode porsjoner. Vi fant også etterhvert mye såpebær, men bjørnemøkka i spraykonfigurasjon ba oss om å være forsiktige med inntaket. Bærene er kjent for å ha en lakserende effekt på magen. Dessuten var smaken mer bitter enn søt. Indianerne bruker bærene, men først etter omfattende bearbeiding,

Lake Elusive

Regnbygene kom hyppigere denne dagen. Etter halvannen mil var det blitt bra med vann i Ribdon River, og her møtte vi også en sideelv av fyldige dimensjoner. Siden klærne alt var våte, vadet vi elva uten å kjenne kontrasten. Over store strekninger fulgte vi gamle elveleier som ga bra framdrift. Et sted fikk vi et glimt av en bred, blåskimrende mannmasse, som ifølge kartet skulle være Lake Elusive . Vi gledet oss til å prøve fisket der, og håpet den ville være mindre flyktig enn navnet tilsa.

Krypinn

De siste kilometerne var tunge. Skurene ble sammenhengende, og landskapet opp mot sjøen var preget av våtmark og tuemyr. Framme ved sjøen var det vanskelig å finne en flat kvadratmeter til teltplass. Som vi gikk og lette, ble jeg vár en skygge i tåkedrevet på den andre siden av sjøen. For å komme dit svømte vi utløpselva som var dyp, smal og rolig, men mer enn kald nok. Det var ikke forgjeves, for skyggen var ei lita koie. Vi gikk inn i et kaospreget rom gjennom østveggen som var flerret av. Etter et par timers jobb var koia renset for ekornmøkk, og hullet i veggen tettet. En underlig følelse å ha tak over hodet!