21. – 23. juli

Sult

Fiskesugne var vi på beina klokka 5 neste morgen. Tåka lå tungt over vannet, og det dryppet lett. Den mørke vannflata var forlokkende mystisk, uten at vi turte å håpe for mye. Et par prøvende kast med større skjesluker senket forventningene noe. Intens, sjokkerende risting i stanga kastet vekk pessimismen, og åpnet for intens spenning mens jeg langsomt sveivet inn noe grovt som kjempet på kroken. Den var passe livlig, med seige utdrag og monoton, langsom nykking. Ikke gjeddas trege motstand, ikke ørretens sprelske virilitet, men noe midt imellom. Etter en liten kamp kunne jeg lande en vakker Lake Trout, eller Kanadarøye. Gjeddefarget utenpå, men nesten oransje i kjøttet.

Overflod

Fiskene bet på i jevn rekke. Plutselig hadde vi mer mat enn vi klarte å spise til ett måltid. Nok mat til hele dagen ble berget, og vi bestemte oss raskt til å ta noen hviledager. Her hadde vi sjansen til å fylle opp med kalorier og hvile skikkelig ut. Været klarnet, og de neste dagene føltes som luksus der vi bare fisket og spiste. I koia var noe proviant. Vi lot det som var i god behold og pakket som nødproviant være i fred. Åpnede og mistenkelige pakker med ris og annet fra forrige århundre spedde vi i fiskedietten, da det var på randen av å bli ødelagt. I koia hadde en gjeng jordekorn hatt tilhold, og vi spiste disse også. Det ble også tid til å ordne med inventaret i koia, som hadde stor preg av forfall siden østavinden hadde bodd her inne. Oppunder taket lå materialer nok til å holde vinden ute noen år til. Lukas fylte 38 år, og vi feiret med treretters middag. Han var svært høystemt, og syntes plassen var sjeldent vakker.

Rastløs

Med hovne føtter og svulmende buk ble vi i koia. Sjøen sviktet ikke, og forsynte oss jevnt med så mye kanadarøye vi kunne klare å spise. Selv om arten skal kunne nå grove størrelser, lå alle mellom en halv og to kilo. Livet i denne oasen var herlig, men likevel ble jeg rastløs og følte at vi måtte komme oss videre. Til slutt ble vi enige om å sette strek for latmannslivet og dra videre tidlig neste morgen. Da vi la oss regnet det slik at vi trodde det skulle slå gjennom blikktaket, så vi kunne nyte gleden av innendørsliv helt til neste morgen.

Published by olafschjoll

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *