På sporet 22/7-15

22. juli

Tilbake

Etter en tidlig og solid frokost var vi klare for turen inn til ulykkesstedet. Dette lå en mils vei østover langs Atigun River. Været var strålende. Turen gikk i den den trange dalen langs elva, som utgjør Atigun Gorge. Jeg hadde vært spent på denne biten på flere måter. Stedet hadde jeg bare studert på kart, som ikke var spesielt detaljerte. Derfor kunne det dukke opp overraskelser i terrenget, der det vekslet mellom høye og lave hyller langs elvegjelet. Dessuten visste jeg ikke hvilken utstrekning av tuemyr vi ville møte. Om man er uforberedt på denne terrengformen kan den tappe både energi og pågangsmot.

Gjensyn

Følget gjorde min uro til skamme, og vi tok oss greit fram til stedet jeg under tragiske forhold hadde forlatt tre år tidligere. Jeg hadde tenk på dette gjensynet lenge, men det var både sterkere og mer meningsfylt å være tilbake. Der på kanten holdt vi en enkel minnestund over Lukas, og det var som om vi kom nærmere både hverandre og ham. Det var et beveget følge som senere begynte på veien tilbake til teltene. Igjen på stedet sto et enkelt lite trekors på en høyde over elva, i et landskap så vakkert og kontrastfylt at en kunne bli vemodig selv uten triste minner.

Linja

Kontrastfylt var også mitt ærend tilbake til Atigun Gorge. Ikke bare ville jeg hedre Lukas og vise familien hans stede. Fra øst kunne jeg også fornemme sporene fra vandringen tre år tilbake, og føle at jeg fysisk var tilbake på kryssingen av Alaska. Den linja som Lukas og jeg startet på grensa mot Canada for tre år siden, skulle jeg nå trekke helt ut til vestkysten alene. Det sirklet mange slags vurderinger i hodet mitt nå på terskelen til mange enslige uker. Jeg følte meg fokusert på oppgaven, men det var også med en større ydmykhet enn tidligere jeg tråkket i gang en ny tur.

Dalton Highway 21/7-15

21. juli

Skogbranner

I begynnelsen var asfaltveien fin og bred, men smalnet snart inn til en provinsiell grusveg. Den fulgte rørledningen i et bølgende skogslandskap av utpinte, strantne graner, bare brutt i dalsøkkene av en stripe lysegrønt løvkratt. Vekselvis var skogen mørkegrønn og gråsvart, ettersom gamle brannfelt lå på rekke og rad. De svarte, døde granstammene sto fremdeles som spøkelsesaktige skikkelser, og ga et nokså dystert preg på landskapet. Dette året hadde vært ekstra tørt, snøfritt tidlig i mai og et mareritt av en brannsommer. På det tidspunktet vi var i Fairbanks herjet ikke mindre enn 600 forskjellige skogbranner i hele Alaska. Brannlukta gjorde lufta tett, og ofte var det synlig røyk over åsene. Ett sted var det til og med åpen ild å se fra veien.

Coldfoot

Veien passerte over den mektige Yukon River i en permanent provisorisk bru. Snart begynte fjell å reise seg i horisonten, med den sørlige utstrekningen av Brooks Range. Ennå var det en del turister å se langs veien. Men de tunge semitrailerne med grove konstruksjoner på planet var over alt. Polarsirkelen på Ca 66.30 grader nordlig bredde. Inngangen til midnattssolens rike var markert med en informasjonstavle. Ikke lenge etter passerte veien. Etter flere timers kjøring kom vi til Coldfoot, et lite samfunn som har både postkontor, bensinstasjon og ikke minst et besøkssenter for nasjonalparken «Gates Of The Arctic». Her ble jeg overtalt til å registrere turen min av en hyggelig Park Ranger som het Bob. Han hadde gått deler av ruten min på truger vinterstid, og ga gode beskrivelser av terrenget.

 

Atigun Pass

Siste del av bilturen brakte oss over Atigun Pass, en høy fjellovergang der veien passerer vannskillet og bikker over til nordsiden, «The North Slope». Her trillet vi nedover langs Atigun river til vi kom fram til Galbraith Lake, der Atigun Pass suger fortsettelsen av elva østover inn i den trange dalen. Jeg hadde vært spent på å komme tilbake, og det var en ganske spesiell stund å titte ned dalen der vi skulle gå dagen etter. Bilturen fortsatte et lite stykke ut på flatene nordenfor, der landet bruker mange mil på å legge seg til ro mot havet. Campingplassen lå et stykke tilbake, på vestsiden av sjøen vi passerte. Her var det også andre turister tilstede. Plassen var offentlig, gratis og uten betjening.

Tilbake i Alaska 2015

2015, 19. – 21. juli

I Fairbanks

Det var ekstra hardt å reise fra familien på Gardermoen. Flyturen gikk greit fordi jeg hadde godt selskap. Mine to søstre, Gry og Kari, skulle være med opp langs Dalton Highway til startpunktet i Atigun Gorge, sammen med et følge fra Sør-Afrika. Derfra skulle de alle kjøre leiebilen tilbake til Fairbanks, mens jeg stakk vestover fra der jeg brøt i 2012. Vi møtte Lukas sin søster Ann-Sophi, nevøen Pavlo og venninna Anina på hotellet i Fairbanks sent på kvelden.

Handledag

Den påfølgende dagen gikk med til å handle inn mat og en del gjenstående utstyr som pepperspray og bjørnesikker proviantsekk. Dette var påbudt å bruke i nasjonalparken som jeg skulle starte med å krysse. I handlekurven lå tilslutt rundt 12 kilo mat. Provianten besto av olivenolje, ris, couscous, sjokolade, peanøttsmør, mel og salt, hvorav olje sto for en tredjedel av vekten.  I utrustningen lå to fiskestenger og en lett jaktrifle for småvilt, som skulle sørge for proteintilgangen underveis.

Leiebil

Tidlig neste morgen pakket vi sakene i en Chevy 7-seters stasjonsvogn, en alminnelig Amerikansk småbil. Den var rigget for lange turer på grusvei. Vi skulle reise nær 60 mil nordover på «The Haul road», som går helt opp til Purhoe Bay på Nordkysten. Den var trafikkert av tunge kjøretøy med utstyr og forsyninger til Oljeindustrien der oppe. Det svarte sluttproduktet rant sørover langs veien i den enorme oljerørledningen som krysser landet.

 

 

 

Ny plan

Langt

Det var nesten noe skjebnebestemt over å skulle tilbake til Alaska. Denne gangen skulle jeg altså gå alene. Tilbakelagt strekning i 2012 var ca 600 kilometer, og 350 i luftlinje. Det var igjen 700 strake kilometer fram til vestkysten. Hvor langt det ville bli på bakken gjenstod å se, men det var klart at terrenget var enklere og dalførene lenger og riktigere orientert i den gjenstående biten. Atigun Gorge lå like ved The Dalton Highway, den eneste veibiten i Nordre Alaska. Derfra og ut til Beringhavet danner Brooks Range et landområde på størrelse med Sør-Norge, men helt uten infrastruktur eller bosettinger. Bare ved kysten ligger noen få landsbyer.

Mat

Det ble viktig å ta hensyn til de tingene som ikke hadde fungert optimalt forrige gang. En av de tingene som ga mest hodebry hadde vært å skaffe nok mat. Denne gangen skulle jeg ha med mer mat, og i hovedsak fett og karbohydrater. Proteinene kunne jeg tillate meg å skulle skaffe selv underveis. Etter nøye kalkulasjon og prøvesmaking sto olivenolje fram som den ultimate turproviant. God smak sammen med maksimalt energiinnhold (900 Kilokalorier per 100 gram), gjør den til en vinner. Jeg prøvespiste Coscous, ris og pannekaker med masse olje. Den satt!

Lett

En annen bekymring var framdriften. Hvordan få nok kilometer hver dag? Her var vekt en nøkkel. Ved konsekvent å velge det letteste utstyret kunne jeg pine vekten på oppakningen ned, og andelen mat i sekken opp. Dette er en sjanger innen fjellsport, der tommelfingerregelen er å holde de tre store under tre kilo. De tre store er egentlig fire, telt, soving og sekk, der soving utgjør sovepose og liggeunderlag. Denne vektpiningen er en balansegang mot funksjon, men det er utviklet mye solid utstyr med minimal vekt. Også skoene skulle være minimalistiske, som lette terrengsko uten membran.

Ny tur

Avslutning

Jeg har avsluttet noen lange turer etter hvert. Følelsen når det nærmet seg veis ende var mer melankolsk enn å gi noen grad av måloppnåelse. Det var dager mettet av opplevelse, med en enkel og rutinemessig hverdag, som utgjorde turenes ryggrad. Ikke avslutningen eller fullføringen.  Turen i 2012 ble liggende uten oppgjør, som en stille konkurs. Derfor følte jeg meg ikke ferdig med Alaska. Jeg var nysgjerrig på resten av fjellkjeden i Brooks Range, og følte en trang til å fullføre turen. Den lå der i underbevisstheten og tok opp plass, som noe jeg stadig måtte minne meg selv på å gjøre ferdig. Jeg hadde også en underlig forestilling om at jeg skyldte Lukas å gjøre det.

Tiden går

Det gikk et år. Jeg tenkte fremdeles på Brooks Range, og mye på den delen jeg ikke hadde gått. Det ble mer og mer tydelig at linja på kartet måtte tas opp igjen, men tvilen var sterkt til stede. Hendelsen satt ennå i kroppen. Et år til gikk, og jeg begynte å føle meg klar. Heldigvis fikk jeg en datter til den sommeren, så det var en selvfølge å være hjemme. Etter enda et år begynte planene å trenge seg på. Min kone var som vanlig uforbeholdent støttende, som i eventyret om Gudbrand i Lia. Tilslutt ble endelig avgjørelsen tatt om å gjenoppta vandringen i 2015.

Alene

Denne gangen ville jeg gå alene. Det er helt klart at oppmerksomheten om omgivelsene er sterkest uten noen andre å forholde seg til. Siden jeg gikk Norge på langs alene i 1998 har jeg ikke vært i tvil om at det er fint i fjellet uten selskap. Sikkerheten var jo et aspekt i denne sammenhengen, men erfaringsmessig blir jeg mer enn dobbelt så forsiktig når jeg er ensom på tur. Planen ble å starte på samme punkt til samme tid jeg måtte bryte sist, som for å vise at hele kryssingen fra kyst til kyst var mulig. I den vurderingen lå også utsikten til å få med seg jakttiden på rype og andefugler i Alaska.

Hjem

Hjem

Kommunikasjonen her oppe var vanskelig, og selv politiet hadde problemer med telefonlinja si. Min satellittelefon var heller ikke mye tess, og slet med å få kontakt med satellittene. Jeg følte meg derfor i et stort vakuum, både fysisk og mentalt. Etter tre dager i Barrow fikk jeg klarsignal til å reise hjem, men først måtte tingene våre i Fairbanks tas hånd om, og jeg måtte booke om billetten hjem til Norge. Jeg oppsummerte også fakta rundt muligheten for å fortsette turen der og da, men det gikk naturligvis ikke.

Landing

I Fairbanks tilbragte jeg minst mulig tid. Det bød seg heldigvis en mulighet for å endre billetten til en forholdsvis snarlig avgang. På flyreisa var det lite å ta seg til, og det ble mer tid til ettertanke. Hendelsen gikk i kontinuerlig repetisjon i hodet, uten at det ga mer mening. Omsider landet jeg på Norsk jord, og ble møtt av familien på Gardermoen. Det var meningsfullt. Men å lande hendelsen var en adskillig lengre reise. Familien til Lukas i Sør-Afrika var mye i tankene mine. Hendelsen var naturligvis kjent her hjemme, og det ble litt av hvert å håndtere. Heldigvis hadde jeg solid støtte i min kone, som allerede hadde gjort en betydelig innsats ved å informere folk om det som hadde hendt.

Denne turen fikk en brå og helt meningsløs avslutning. Å miste sin beste venn og turkamerat på denne måten etterlot et tomrom av betydelige dimensjoner. Blant all forvirringen av savn og søken, var også et element av redsel for å miste de grunnleggende verdiene i livet. Blant disse er gleden over å være i fjellet.

Hjelp

Telefon

Med en helt tom og hul følelse dro jeg meg opp igjen fra elveskråningen. Oppe på kanten vurderte jeg nøye hva jeg skulle gjøre. Første innskytelse var å styrte nedover langs elva for å lete. Men bildet av sekken uten tegn til liv som forsvant i stor fart, holdt meg tilbake. Jeg ville ikke kunne finne ham i live. Jeg måtte ha hjelp. Heldigvis var det jeg som bar Iridiumtelefonen. Jeg fisket den fram, bare for å oppdage at nødnumrene ikke virker via satellitt. Heldigvis hadde jeg tatt vare på kortet til min tidligere kollega Scott i Fairbanks, og jeg ringte ham og forsøkte å forklare situasjonen. Han tok det med en gang, ringte politiet og ga dem mitt nummer. Ikke lenge etter fikk jeg en oppringning og ga koordinatene til stedet fra GPS-en. Jeg fikk streng beskjed om ikke å forlate stedet.

Venting

Etter en time der på haugen ringte politiet igjen, og sa at de ikke hadde helikopter tilgjengelig, men skulle forsøke å få tak i et snarest. Jeg ventet, og verket etter å springe nedover elva. Tre timer senere kom beskjed at kystvakten var koblet inn, og at et helikopter ville komme fra Barrow. Fem timer etter at Lukas ble borte, hørte jeg omsider den knatrende lyden av rotorblader. Det var da langt over midnatt, men fremdeles godt flylys. Jeg viftet med soveposen for at de skulle se bedre. Først da mannskapet kom bort til meg og spurte hvordan det gikk, fikk jeg skjelven.

Søk

De fløy nedover elva for å finne Lukas. Etter et par mil uten observasjoner snudde helikopteret og søkte oppover igjen. De fikk øye på ham noen kilometer nedenfor ulykkesstedet. Han lå fastklemt mellom noen store steiner midt i elva. Livløs. Mannskapet forsøkte redning, men vannmassene var for store til at de fikk ham løs. Han ble bekreftet omkommet.

I Barrow

Den lange turen tilbake til Barrow gikk som i en tåke, og jeg ble innlosjert på hotellet. Denne nordligste byen i USA huser over 3000 innbyggere, for det meste Inuiter. Jeg fikk fikse meg litt opp, og møtte på politistasjonen til avhør. Politiet ville vite alle omstendigheter rundt ulykken for å kunne lage en rapport. Jeg ble bedt om å være i byen noen dager, slik at vi kunne fly tilbake og dokumentere hendelsen. Dagen etter gjorde de et nytt forsøk på å hente Lukas ut av elva, og lyktes fordi vannmassene hadde minket. Enda en dag gikk før jeg ble tatt med tilbake for å forklare hva som skjedde. Politimannen Andrew som fulgte meg var vennlig og grei. Han tok en mengde bilder av spor og terreng for å dokumentere.

 

Ulykken

25. juli

Atigun river

Atigun River fløt inn vestfra, og vi fulgte bredden oppover mot Atigun Gorge. Det var ikke noe fullstendig gjel, men mer en bratt v-dal der elva hadde gravd seg godt ned i løsmasser og bløt berggrunn. Men dalen begynte ganske brått, og motsatt side av elva gikk tett langs en høy skråning der urer og grusvifter lå i rasvinkel. Atigun River var frådende denne dagen, for det heftige regnværet forrige natt hadde nådd ned i elva og gjort den brun, hvitskummende og diger. Den bredden vi fulgte bølget litt opp og ned, men ble ikke skikkelig bratt før vi kom et stykke inn i dalen.

Bratt

Vi rundet en pyramideformet haug, og der elva svingte hadde den gravd seg inn i siden og laget en loddrett fjellvegg. Jeg tok et bilde av Lukas på kammen ovenfor haugen. Derfra fulgte vi den skrå dalsiden videre. Det var en skråning av finmalt skifergrus som ga etter for hvert skritt og formet en liten grop for foten. Grushellingen var mer enn hundre meter høy, og endte i elva nedenfor oss. Snart la jeg merke til at elva gjorde en sving inn mot vår side lenger framme, likt haugen vi nettopp passerte. Dessuten begynte det å stikke opp bergnabber i grusen. Jeg argumenterte for at vi burde gå tilbake og finne en høyere rute for å komme over det antatte bratthenget. Lukas ville likevel holde høyden. Diskusjonen om veivalget fortsatte.
– Jeg skal bare se rundt kanten, sa Lukas
– Jeg snur, sa jeg

Sekken

Lukas fortsatte, jeg begynte å klatre oppover og tilbake for å gå ovenfor hellingen. Der oppe var det mer vegetasjon og mindre bratt. Etter en stund snudde jeg meg og så etter ham. Da hadde han rundet kanten og var ute av syne.  Med ett kom en støvsky drivende langs hellingen der nede. Han hadde vel sparket løs stein, tenkte jeg. Så, i et langt frossent øyeblikk så jeg sekken til Lukas i elva. Den kom drivende med strømmen og fulgte virvler og svinger i det skummende, brune vannet. Mekanisk løftet jeg kikkerten for å se bedre. Bare den gulgrønne sekken med blått liggeunderlag var å se, ingen skygger i vannet eller tegn til bevegelse ellers. Jeg stirret på den til den rundet haugen en halv kilometer nedenfor, midt i elva og med god fart. Jeg prøvde å tenke klart. Var det bare sekken? Jeg måtte gå ut fra det, han kunne henge i fjellsiden og trenge hjelp.

Tomt

Jeg slapp meg ned skåningen, helt ned til elva. Bredden forsvant fort inn under brattberget rundt svingen der Lukas hadde gått. Det var ikke framkommelig. Jeg løp tilbake, klatret møysommelig opp dit jeg var på vei da jeg så sekken. Videre over kammen ble det helt flatt, men styggbratt ned der han var forsvunnet. Et stykke bortenfor fant jeg en vei ned, og fikk til slutt oversyn over partiet der Lukas måtte ha gått. Han var ikke der. Det helte bratt rett ned i elva som traff fjellveggen, omtrent femti meter nedenfor der han måtte ha beveget seg. Her var det ikke grus, men blanke hellinger av skiferstein, avbrutt av små utspring nedenfor hverandre. Nederst hang Lukas sin blå T-skjorte som en markør der han måtte ha falt. Jeg satte meg rett ned. Det ble med ett forferdelig stille, tross duringen fra elva der nede.

Motordur

25. juli

Dalton Highway

Om morgenen hadde det klarnet opp igjen, og vi var på farten i sjutiden. Veien ned mot Sagavanirktok River går i rolig, men vått terreng. Ruta ble lagt et stykke sør for å kunne krysse elva i to vendinger, før den østre og vestre armen slo seg sammen. Slik ville kryssingene bli enklere. Vi ville også havne på sørsiden av Atigun River for å sippe å krysse denne. Ovenfor Atigun Gorge gikk Dalton Highway i bru over denne elva, og der ville vi krysse. Vi kunne allerede høre duringen fra de store trailerne som trafikkerer veien til og fra Purdhoe Bay, den nordligste oljedestinasjonen i Alaska. Veien er den eneste som strekker seg så langt nord, og følger den store oljerørledningen Alaska Pipeline.

Vått

Et sted gikk en binne med en unge og beitet i solskinnet.  Hun reiste seg på to der vi passerte på et par hundre meter. Ikke lenger etter er begge i strak galopp opp fjellsiden på den andre siden. Vi var nok litt ruvende med de store sekkene. Østre del av Sagavanirktok River var stor nok, men vi fant et sted der den fløt utover i en stor vifte. Vi vasset barbeint, jeg i sikksakk for å finne de letteste stedene, Lukas i rett linje for å vasse kortest mulig. Jeg krysset litt opp og ned, og vasset med iltert vann til knærne. Litt lenger oppe gikk Lukas seg ned i en renne, ble et øyeblikk tatt av vannmassene, men fant fotfeste tjue meter lenger nede. Han understreket lattermildt hvor viktig det er å rive av seg ryggsekken for ikke å bli dratt under av den. Jeg har ikke tenkt å forsøke.

På svøm

Det gikk med litt tid til å tømme sekken for vann og vri opp våte sokker, og jeg beitet bær imens og var glad for pausen. Det var ikke langt over til den vestre armen av Sagavanirktok River. Denne rant som en stille sommeridyll gjennom et grønt landskap. Vi valgte et sted med fin sandstrand på begge sider. Her var det viktig å passe på at alle vanntette bager var lukket. Så var det bare å kaste sekken på elva og hive seg selv oppå. Vannet var overraskende mildt, og etter en kort svømmetur fikk vi grunn under føttene og kunne tømme vann av sekkene på den fine stranda. En mild bris holdt myggen borte og tørket innholdet på rekordtid.

Videre

24. juli

Avreise

Om natta hadde det regnet intenst hele tiden, og det surklet i marka da vi forlot koia om morgenen. Selv de minste bekker var svulmet opp, men været hadde klarnet. Lukas var blitt glad i plassen, og hadde vondt for å forlate den. Han brukte mye tid på en siste finish i koia, og snakket mye underveis om gleden av å ha et slikt sted. Jeg kvitterte med å gjøre rede for den Norske hyttedrømmen. Vi startet dagen med å klatre opp et lite fjellpass i ryggen som fulgte Lake Elusive, litt vestenfor sjøen. Her fikk vi godt utsyn nordover mot kystsletta, The North Slope. Landskapet duvet rolig nordover, pyntet med perler og bånd av sjøer og elver. Ingen spisse fjelltopper i horisonten, bare lav himmel med et blått skjær.

 

Elveskrekk

Over på den andre siden av passet stirret vi ned på en skremmende elv som gikk hvit nedover dalen, og bruset steg opp til oss som en illevarslende knurring. Gjennom kikkertene prøvde vi å finne et sted det gikk an å krysse, og bestemte oss for en bred seksjon av elva et stykke oppe. Ettersom vi nærmet oss Accomplishment Creek senket skuldrene seg betraktelig. Den var langtifra så diger som vi fryktet, og de oversvømte trærne viste seg å være små busker. Vi hadde blitt så vant til digre landskap at vi tolket alt deretter, selv her hvor landet var i ferd med å roe seg. Elva lot seg vasse med vann til skrittet, og jeg gjorde det til og med uten å bli redd.  Som vanlig kom Lukas med neven og gratulerte med vellykket kryssing.

Mygg

Vi tok fatt på neste stigning, men måtte først over en kilometer tuet myr. Til min glede fant jeg noen modne molter på myra, faktisk de første vi hadde sett på turen. Tuemarka fortsatte oppover fjellsiden og inn i neste pass, det var bare å ta det rolig og sette ned en fot om gangen. Det gikk smått. For å plusse på utfordringen var myggen denne dagen på det aller verste, jeg passet på å hele tiden puste mellom tennene for ikke å sette plageåndene i halsen. Likevel harket og hostet vi med jevne mellomrom. Det gikk greit med huden, for vi sauset oss inn med fullverdig DEET, det kraftige insektmiddelet som er forbudt i Norge. Som vår pilot Kirk uttrykte det; – Det er bedre å forgifte seg enn å bli sprø.

Planen var å følge bekkene over mot Atigun Gorge, men terrenget var så vått at vi likegodt tok kurs i rett linje over høydedragene. Det ville bli vassing og tuemyr uansett hvor vi gikk. Mot kvelden trakk det opp til regn, og vi tok kvelden i teltet. En kald pemmikan til middag i varm sovepose.