24. juli

Avreise

Om natta hadde det regnet intenst hele tiden, og det surklet i marka da vi forlot koia om morgenen. Selv de minste bekker var svulmet opp, men været hadde klarnet. Lukas var blitt glad i plassen, og hadde vondt for å forlate den. Han brukte mye tid på en siste finish i koia, og snakket mye underveis om gleden av å ha et slikt sted. Jeg kvitterte med å gjøre rede for den Norske hyttedrømmen. Vi startet dagen med å klatre opp et lite fjellpass i ryggen som fulgte Lake Elusive, litt vestenfor sjøen. Her fikk vi godt utsyn nordover mot kystsletta, The North Slope. Landskapet duvet rolig nordover, pyntet med perler og bånd av sjøer og elver. Ingen spisse fjelltopper i horisonten, bare lav himmel med et blått skjær.

 

Elveskrekk

Over på den andre siden av passet stirret vi ned på en skremmende elv som gikk hvit nedover dalen, og bruset steg opp til oss som en illevarslende knurring. Gjennom kikkertene prøvde vi å finne et sted det gikk an å krysse, og bestemte oss for en bred seksjon av elva et stykke oppe. Ettersom vi nærmet oss Accomplishment Creek senket skuldrene seg betraktelig. Den var langtifra så diger som vi fryktet, og de oversvømte trærne viste seg å være små busker. Vi hadde blitt så vant til digre landskap at vi tolket alt deretter, selv her hvor landet var i ferd med å roe seg. Elva lot seg vasse med vann til skrittet, og jeg gjorde det til og med uten å bli redd.  Som vanlig kom Lukas med neven og gratulerte med vellykket kryssing.

Mygg

Vi tok fatt på neste stigning, men måtte først over en kilometer tuet myr. Til min glede fant jeg noen modne molter på myra, faktisk de første vi hadde sett på turen. Tuemarka fortsatte oppover fjellsiden og inn i neste pass, det var bare å ta det rolig og sette ned en fot om gangen. Det gikk smått. For å plusse på utfordringen var myggen denne dagen på det aller verste, jeg passet på å hele tiden puste mellom tennene for ikke å sette plageåndene i halsen. Likevel harket og hostet vi med jevne mellomrom. Det gikk greit med huden, for vi sauset oss inn med fullverdig DEET, det kraftige insektmiddelet som er forbudt i Norge. Som vår pilot Kirk uttrykte det; – Det er bedre å forgifte seg enn å bli sprø.

Planen var å følge bekkene over mot Atigun Gorge, men terrenget var så vått at vi likegodt tok kurs i rett linje over høydedragene. Det ville bli vassing og tuemyr uansett hvor vi gikk. Mot kvelden trakk det opp til regn, og vi tok kvelden i teltet. En kald pemmikan til middag i varm sovepose.