25. juli

Atigun river

Atigun River fløt inn vestfra, og vi fulgte bredden oppover mot Atigun Gorge. Det var ikke noe fullstendig gjel, men mer en bratt v-dal der elva hadde gravd seg godt ned i løsmasser og bløt berggrunn. Men dalen begynte ganske brått, og motsatt side av elva gikk tett langs en høy skråning der urer og grusvifter lå i rasvinkel. Atigun River var frådende denne dagen, for det heftige regnværet forrige natt hadde nådd ned i elva og gjort den brun, hvitskummende og diger. Den bredden vi fulgte bølget litt opp og ned, men ble ikke skikkelig bratt før vi kom et stykke inn i dalen.

Bratt

Vi rundet en pyramideformet haug, og der elva svingte hadde den gravd seg inn i siden og laget en loddrett fjellvegg. Jeg tok et bilde av Lukas på kammen ovenfor haugen. Derfra fulgte vi den skrå dalsiden videre. Det var en skråning av finmalt skifergrus som ga etter for hvert skritt og formet en liten grop for foten. Grushellingen var mer enn hundre meter høy, og endte i elva nedenfor oss. Snart la jeg merke til at elva gjorde en sving inn mot vår side lenger framme, likt haugen vi nettopp passerte. Dessuten begynte det å stikke opp bergnabber i grusen. Jeg argumenterte for at vi burde gå tilbake og finne en høyere rute for å komme over det antatte bratthenget. Lukas ville likevel holde høyden. Diskusjonen om veivalget fortsatte.
– Jeg skal bare se rundt kanten, sa Lukas
– Jeg snur, sa jeg

Sekken

Lukas fortsatte, jeg begynte å klatre oppover og tilbake for å gå ovenfor hellingen. Der oppe var det mer vegetasjon og mindre bratt. Etter en stund snudde jeg meg og så etter ham. Da hadde han rundet kanten og var ute av syne.  Med ett kom en støvsky drivende langs hellingen der nede. Han hadde vel sparket løs stein, tenkte jeg. Så, i et langt frossent øyeblikk så jeg sekken til Lukas i elva. Den kom drivende med strømmen og fulgte virvler og svinger i det skummende, brune vannet. Mekanisk løftet jeg kikkerten for å se bedre. Bare den gulgrønne sekken med blått liggeunderlag var å se, ingen skygger i vannet eller tegn til bevegelse ellers. Jeg stirret på den til den rundet haugen en halv kilometer nedenfor, midt i elva og med god fart. Jeg prøvde å tenke klart. Var det bare sekken? Jeg måtte gå ut fra det, han kunne henge i fjellsiden og trenge hjelp.

Tomt

Jeg slapp meg ned skåningen, helt ned til elva. Bredden forsvant fort inn under brattberget rundt svingen der Lukas hadde gått. Det var ikke framkommelig. Jeg løp tilbake, klatret møysommelig opp dit jeg var på vei da jeg så sekken. Videre over kammen ble det helt flatt, men styggbratt ned der han var forsvunnet. Et stykke bortenfor fant jeg en vei ned, og fikk til slutt oversyn over partiet der Lukas måtte ha gått. Han var ikke der. Det helte bratt rett ned i elva som traff fjellveggen, omtrent femti meter nedenfor der han måtte ha beveget seg. Her var det ikke grus, men blanke hellinger av skiferstein, avbrutt av små utspring nedenfor hverandre. Nederst hang Lukas sin blå T-skjorte som en markør der han måtte ha falt. Jeg satte meg rett ned. Det ble med ett forferdelig stille, tross duringen fra elva der nede.

Published by olafschjoll

2 thoughts on “Ulykken

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *