Avslutning
Jeg har avsluttet noen lange turer etter hvert. Følelsen når det nærmet seg veis ende var mer melankolsk enn å gi noen grad av måloppnåelse. Det var dager mettet av opplevelse, med en enkel og rutinemessig hverdag, som utgjorde turenes ryggrad. Ikke avslutningen eller fullføringen. Turen i 2012 ble liggende uten oppgjør, som en stille konkurs. Derfor følte jeg meg ikke ferdig med Alaska. Jeg var nysgjerrig på resten av fjellkjeden i Brooks Range, og følte en trang til å fullføre turen. Den lå der i underbevisstheten og tok opp plass, som noe jeg stadig måtte minne meg selv på å gjøre ferdig. Jeg hadde også en underlig forestilling om at jeg skyldte Lukas å gjøre det.
Tiden går
Det gikk et år. Jeg tenkte fremdeles på Brooks Range, og mye på den delen jeg ikke hadde gått. Det ble mer og mer tydelig at linja på kartet måtte tas opp igjen, men tvilen var sterkt til stede. Hendelsen satt ennå i kroppen. Et år til gikk, og jeg begynte å føle meg klar. Heldigvis fikk jeg en datter til den sommeren, så det var en selvfølge å være hjemme. Etter enda et år begynte planene å trenge seg på. Min kone var som vanlig uforbeholdent støttende, som i eventyret om Gudbrand i Lia. Tilslutt ble endelig avgjørelsen tatt om å gjenoppta vandringen i 2015.
Alene
Denne gangen ville jeg gå alene. Det er helt klart at oppmerksomheten om omgivelsene er sterkest uten noen andre å forholde seg til. Siden jeg gikk Norge på langs alene i 1998 har jeg ikke vært i tvil om at det er fint i fjellet uten selskap. Sikkerheten var jo et aspekt i denne sammenhengen, men erfaringsmessig blir jeg mer enn dobbelt så forsiktig når jeg er ensom på tur. Planen ble å starte på samme punkt til samme tid jeg måtte bryte sist, som for å vise at hele kryssingen fra kyst til kyst var mulig. I den vurderingen lå også utsikten til å få med seg jakttiden på rype og andefugler i Alaska.
