Langt
Det var nesten noe skjebnebestemt over å skulle tilbake til Alaska. Denne gangen skulle jeg altså gå alene. Tilbakelagt strekning i 2012 var ca 600 kilometer, og 350 i luftlinje. Det var igjen 700 strake kilometer fram til vestkysten. Hvor langt det ville bli på bakken gjenstod å se, men det var klart at terrenget var enklere og dalførene lenger og riktigere orientert i den gjenstående biten. Atigun Gorge lå like ved The Dalton Highway, den eneste veibiten i Nordre Alaska. Derfra og ut til Beringhavet danner Brooks Range et landområde på størrelse med Sør-Norge, men helt uten infrastruktur eller bosettinger. Bare ved kysten ligger noen få landsbyer.
Mat
Det ble viktig å ta hensyn til de tingene som ikke hadde fungert optimalt forrige gang. En av de tingene som ga mest hodebry hadde vært å skaffe nok mat. Denne gangen skulle jeg ha med mer mat, og i hovedsak fett og karbohydrater. Proteinene kunne jeg tillate meg å skulle skaffe selv underveis. Etter nøye kalkulasjon og prøvesmaking sto olivenolje fram som den ultimate turproviant. God smak sammen med maksimalt energiinnhold (900 Kilokalorier per 100 gram), gjør den til en vinner. Jeg prøvespiste Coscous, ris og pannekaker med masse olje. Den satt!
Lett
En annen bekymring var framdriften. Hvordan få nok kilometer hver dag? Her var vekt en nøkkel. Ved konsekvent å velge det letteste utstyret kunne jeg pine vekten på oppakningen ned, og andelen mat i sekken opp. Dette er en sjanger innen fjellsport, der tommelfingerregelen er å holde de tre store under tre kilo. De tre store er egentlig fire, telt, soving og sekk, der soving utgjør sovepose og liggeunderlag. Denne vektpiningen er en balansegang mot funksjon, men det er utviklet mye solid utstyr med minimal vekt. Også skoene skulle være minimalistiske, som lette terrengsko uten membran.
