21. juli
Skogbranner
I begynnelsen var asfaltveien fin og bred, men smalnet snart inn til en provinsiell grusveg. Den fulgte rørledningen i et bølgende skogslandskap av utpinte, strantne graner, bare brutt i dalsøkkene av en stripe lysegrønt løvkratt. Vekselvis var skogen mørkegrønn og gråsvart, ettersom gamle brannfelt lå på rekke og rad. De svarte, døde granstammene sto fremdeles som spøkelsesaktige skikkelser, og ga et nokså dystert preg på landskapet. Dette året hadde vært ekstra tørt, snøfritt tidlig i mai og et mareritt av en brannsommer. På det tidspunktet vi var i Fairbanks herjet ikke mindre enn 600 forskjellige skogbranner i hele Alaska. Brannlukta gjorde lufta tett, og ofte var det synlig røyk over åsene. Ett sted var det til og med åpen ild å se fra veien.
Coldfoot
Veien passerte over den mektige Yukon River i en permanent provisorisk bru. Snart begynte fjell å reise seg i horisonten, med den sørlige utstrekningen av Brooks Range. Ennå var det en del turister å se langs veien. Men de tunge semitrailerne med grove konstruksjoner på planet var over alt. Polarsirkelen på Ca 66.30 grader nordlig bredde. Inngangen til midnattssolens rike var markert med en informasjonstavle. Ikke lenge etter passerte veien. Etter flere timers kjøring kom vi til Coldfoot, et lite samfunn som har både postkontor, bensinstasjon og ikke minst et besøkssenter for nasjonalparken «Gates Of The Arctic». Her ble jeg overtalt til å registrere turen min av en hyggelig Park Ranger som het Bob. Han hadde gått deler av ruten min på truger vinterstid, og ga gode beskrivelser av terrenget.
Atigun Pass
Siste del av bilturen brakte oss over Atigun Pass, en høy fjellovergang der veien passerer vannskillet og bikker over til nordsiden, «The North Slope». Her trillet vi nedover langs Atigun river til vi kom fram til Galbraith Lake, der Atigun Pass suger fortsettelsen av elva østover inn i den trange dalen. Jeg hadde vært spent på å komme tilbake, og det var en ganske spesiell stund å titte ned dalen der vi skulle gå dagen etter. Bilturen fortsatte et lite stykke ut på flatene nordenfor, der landet bruker mange mil på å legge seg til ro mot havet. Campingplassen lå et stykke tilbake, på vestsiden av sjøen vi passerte. Her var det også andre turister tilstede. Plassen var offentlig, gratis og uten betjening.
