22. juli
Tilbake
Etter en tidlig og solid frokost var vi klare for turen inn til ulykkesstedet. Dette lå en mils vei østover langs Atigun River. Været var strålende. Turen gikk i den den trange dalen langs elva, som utgjør Atigun Gorge. Jeg hadde vært spent på denne biten på flere måter. Stedet hadde jeg bare studert på kart, som ikke var spesielt detaljerte. Derfor kunne det dukke opp overraskelser i terrenget, der det vekslet mellom høye og lave hyller langs elvegjelet. Dessuten visste jeg ikke hvilken utstrekning av tuemyr vi ville møte. Om man er uforberedt på denne terrengformen kan den tappe både energi og pågangsmot.
Gjensyn
Følget gjorde min uro til skamme, og vi tok oss greit fram til stedet jeg under tragiske forhold hadde forlatt tre år tidligere. Jeg hadde tenk på dette gjensynet lenge, men det var både sterkere og mer meningsfylt å være tilbake. Der på kanten holdt vi en enkel minnestund over Lukas, og det var som om vi kom nærmere både hverandre og ham. Det var et beveget følge som senere begynte på veien tilbake til teltene. Igjen på stedet sto et enkelt lite trekors på en høyde over elva, i et landskap så vakkert og kontrastfylt at en kunne bli vemodig selv uten triste minner.
Linja
Kontrastfylt var også mitt ærend tilbake til Atigun Gorge. Ikke bare ville jeg hedre Lukas og vise familien hans stede. Fra øst kunne jeg også fornemme sporene fra vandringen tre år tilbake, og føle at jeg fysisk var tilbake på kryssingen av Alaska. Den linja som Lukas og jeg startet på grensa mot Canada for tre år siden, skulle jeg nå trekke helt ut til vestkysten alene. Det sirklet mange slags vurderinger i hodet mitt nå på terskelen til mange enslige uker. Jeg følte meg fokusert på oppgaven, men det var også med en større ydmykhet enn tidligere jeg tråkket i gang en ny tur.
