Måned: juni 2017

30. juli

God start

Etter en god natts søvn uten å høre dyr, fulgte jeg Tinayguk River oppover et par kilometer. Breddene hadde generøse flater å følge, noen steder nesten som preparert grusveg. Andre steder vokste tett granskog helt ned i vannkanten, og jeg foretrakk å vade den kalde og til dels dype elva. Min avstikker mot neste dalføre vestover var en liten elv, som skulle snirkle seg opp i et lavt, rullende fjellparti. Den var lett å finne, men jeg dobbeltsjekket mot både GPS og kart-appen på mobiltelefonen. Kjedelig å bruke tid på blindveier.

Tørt leie

Sidebekken var ikke gitt noe navn på kartet, og truet i de nederste partiene med å forsvinne helt. Men elveleiet holdt stand selv om vannet rant nede i grusen. Selv om denne grusveien gikk i forholdsvis store svinger, var den å foretrekke framfor den tette sumpskogen omkring. De menge svingene var forvirrende og ga ingen følelse av retning eller avstand. Omsider løftet leiet seg, og vannet kom tilbake. Småharr pilte omkring i grunne kulper, men var for små til å gi noe meningsfylt fiske. En gammel, sammenrast laftebu ga et glimt av sivilisasjon i dette øde landskapet. 

Blåner

Mye lenger oppe skrumpet bekken inn til et sikkel, og etterlot en nokså fuktig myrflate. Vandringen opp sideelva hadde vært tung, men den ga god uttelling i kilometer. Siden det snart var kveld, tok jeg veien over langslak fjellrygg, og fant et sted med ly for teltet bak en berghammer. Det var en stille kveld, og en blålig dis lå over fjellheimen. Her oppe fra var rekker av blåner synlige bak hverandre, og de ble mørkere utover mot horisonten.

29. juli

Heftig mark

Turen videre over vannskillet til Wolf Creek ble en utfordring. Det var langt og flatt, men ikke høyt nok. Mannshøy dvergbjørk dannet labyrinter av dyretråkk og sumpfeller. Den var så høy at det var vanskelig å holde kursen. Rett som det var endte stiene blindt, eller slo retur østover. Da dvergbjørka slapp taket tok tuemyra over. Været var grått, og dalveggene var jevne og ga lite underholdning. Men erfaringsmessig tar dårlig terreng slutt en gang, det er bare å fortsette å gå.

Skogstur

Øvre delen av Wolf Creek var en lettelse. Her var det tydelige bjørnestier på hver side av elva. Lenger nede pakket granskogen seg tett. Elva tiltok i styrke. Elveleiet ble grovsteinet og strømmen sterk, ettersom helningen ned mot hoveddalen tiltok. Jeg la i stedet kursen gjennom skogen for å få lettere terreng. I begynnelsen var den åpen og lys, men tetnet snart med en underskog av or og vier. Også her gikk bjørnestier på kryss og tvers, med tydelig sporsetting i gjørma. Jevnlig slo jeg en og annen sjømannsvise for å holde dyra orientert om min posisjon.

Bjørneland

Siste halvannen kilometer ned til Tinayguk River bød på et sammenhengende utmattende, balanserende og tiltaksdrepende tuehav. Desto mer vakker var det glisne morenelandskapet i dalbunnen, hvor grana var omringet av bølgende, lyse lavmatter. Her var bjørneaktiviteten enda tydeligere, og langs elva gikk en motorvei av en dyresti. Den var barslitt og uten vegetasjon i en halvmeters bredde, og fulgte elva tett. Her og der advarte kloremerker i trærne om hvem som var sjefen. Jeg fant en rolig flekk for teltet i krattskogen et stykke borte fra vannet, og hang for sikkerhet skyld matposen i et tre for natten.

28. juli

Sideelv

Godværet fortsatte.  På grunn av tørken var det veldig lite vann i elva, og den var lett å vade. Derfor fortsatte jeg med å krysse elva nesten i hver sving nedover. Mange steder var det fristende kulper å fiske i, men det var ikke napp å få denne blanke og lyse dagen. Elva var nærmest en sideelv helt til den møtte Ernie Creek i et større dalføre. Navnet ble gitt av Robert Marshall og ble oppkalt etter Ernie Johnson som hadde en tømmerkoie i området. Jeg var ennå i utkanten av nasjonalparken, men i kjernen av de områdene som var i fokus da den ble opprettet.

Porten til Arktis

Da Ernie Creek kom flytende inn fra høyre fikk jeg også øye på fjellene som har gitt Nasjonalparken navn. Noen kilometer nedover elva lå fjellene Boreal Mountain på østsiden, og Frigid Crags på vestsiden av dalen. Marshall oppfattet disse som porten til Arktis da han kom oppover dalen fra sør. I dag heter altså nasjonalparken «Gates Of The Arctic». Fjellene var majesteiske og tydelige, men skilte seg egentlig ikke mye fra de hundrevis av fjellene jeg hadde passert på turen hit. Det er snodig hvordan historiske begivenheter kan gi selv et fjell pondus.

Barskog

Veien nedover dalen la jeg fortsatt langs elva, for inne på bredden sto granskogen sammenfiltret og mørk. På skogbunnen var det lite som vokste i tussmørket, men trærne sto så tett at lave kvister stadig dannet bustete barrierer. Jeg hadde sett meg ut en passasje over til neste dalføre langs Kackwona River. Denne elva rant ut i Koyukuk River ved foten av Frigid Crags. Her fikk jeg en kilometer med skog og myr før jeg fant elveløpet. Vannet hadde skåret seg ned til berget, og jeg vasset mest i elva resten av dagen. Et sted gikk den i et gjel der dypt, klart vann stengte passasjen. Små fisk smatt over den lyse grusen i bunnen. Idyllen måtte i stedet klatres i krattskogen. Lenger oppe åpnet dalen seg til et bølgende åslandskap, og jeg følte meg hjemme som i barskogene på Østlandet.

27. juli

Opp eller ned?

Morgenen kom med tåke, men den hadde litt nordadrag, så det var håp om lettelser i været. Gjelet til Koyukuk river var for bratt til å ta seg ned i. Jeg fulgte heller rundt kanten i håp om å finne en ravine i fjellsiden som kunne være farbar. Etter en stund sto jeg på kanten av en dyp, v-formet ravine som skar seg ned i berget mot bunnen av gjelet. Det rant en liten bekk i ravinen. Ulempen var at jeg ikke kunne se bunnen, og visste derfor ikke om den ville ende i stup og fossefall. Derfor forsøkte jeg et framstøt oppover, i håp om at en enklere vei ned ville åpenbare seg. Ettersom jeg klatret oppover ble ravinen bare dypere, og tåka tettere. Etter et par hundre høydemetre ga jeg opp og gikk ned igjen samme veien

Vei ned

Lenger ned hadde det letnet litt, og jeg fikk øye på spor etter både sau og rein opp gjennom ravinen. Kunne de, kunne jeg. Første del var åpen, og blåbærene hang i hodehøyde nedover. Lenger nede ble det smalere, og på toppen av et lite heng lå restene etter en villsau. De snodde hornene stakk opp av bekken som vitner om en uheldig nedfart. Lenger ned ble det så bratt at enkle klatreteknikker var nødvendig, men endelig sto jeg nede i bunnen av gjelet der Koyukuk river hadde funnet seg til rette. Her tok jeg en liten pause med sjokolade og geitramsblomster.

Vassing

Resten av dagen var en vakker vandring nedover langs elva. Det var steikende sol, og elva var grunn og klar. De lette Ecco trailskoene med myk og grovknastet såle hadde et fantastisk grep på våte steiner. Derfor la jeg så rett kurs som mulig og vasset elva sikkert tjue ganger i løpet av ettermiddagen. Slik ble strekningen rettere og kortere enn den buktende elva, og jeg kunne gå på fin grus hele veien.

Skog

Et stykke nedover møtte jeg skogens nordgrense igjen, og mørkegrønne grantær sto i rekker langs den blå elva. Over skogen steg irrgrønne lier opp mot de blå, ville fjelltoppene langt der oppe. Mange av de karakteristiske toppene her ble navnsatt av Robert Marshall som gjorde noen turer inn hit på trettitallet, før området var kartlagt. Han beskrev reisene sine levende i sine notater, som senere ble utgitt i boka «Alaska Wilderness, Exploring the Central Brooks Range». Jeg passerte med andektighet det spisse Mount Doonerak og Wien mountain.

26. juli

Stigning

Første delen av dagen var preget av tørt, bølgende landskap som steg jevnt oppover dalen. Store felt med grov stein avløste grusbakkene stedvis. Her i hellingene hadde bærlyngen gode forhold, og jeg ble servert moden skinntryte i pausene, sammen med sjokolade og solsikkefrø. Det siste var medbragt. All tørrmaten bar jeg i en pose av kevlar som nylig var godkjent som bjørnesikker i nasjonalparken. Den veide bare 200 gram, i motsetning til bjørnesikre beholdere av polykarbonat, glassfiber eller stål. Olivenolja hadde ikke plass, men var helt på farrisflasker i plast som var med fra Norge.

Oolah Lake

Oppe mot vannskillet flatet naturlig nok dalen ut, og det ble våtere i marken. Lange strekk var myrete, og jeg vasset i kaldt vann. De lette terrengskoene var ikke ment å holde vannet ute, men det virket kjølende på begynnende gnagsår. Etter min erfaring er skoene halvveis utgått når de er inngått. Fremdeles var landskapet bølgende, og jeg måtte navigere litt for å finne Oolah lake. Det blåste frisk nordavind i strålende sol, ikke nettopp fiskevær. Men ved et lite bekkeinnløp sto en stim av røye og kjempet om plass i strømmen. Ikke lenge etter hadde jeg fire feite røyer, helt like de som svømmer i Norske fjellvann.

Gjelet

Langs bredden lå drivved av småvier nok til et matbål, og jeg trengte ikke blåse på flammene. Nok en gang stappmett på fisk fortsatte jeg over «Continental divide» og nedover mot kildene til Koyukuk Rivers nordre gren. I løpet av ettermiddagen kom jeg inn i Gates of the Arctic Nasjonalpark. Elva skulle her falle flere hundre meter på noen få kilometer, og hadde gravd et dypt gjel med steile kanter ned i dalbunnen. Jeg måtte helt frampå og kikke nedi, og slo leir oppe på kanten. Nedfarten kunne by på utfordringer, for det grove kartet ga ingen antydninger om hvor det var farbart. Derfor ville jeg starte med friske bein morgenen etter.

25. juli

Tung sekk

Vandringen fortsatte sørover opp lang Oolah Valley. Den lettbygde sekken kjentes til tider tung, delvis på grunn av ekstra vekt fra røya jeg fikk i går. Selv om den rommet 70 liter pluss, var den ikke designet for tyngre bører. Nå var den pakket med oppsiden av 25 Kg. Det hjalp at dalen var vid og tørr, og jeg kunne gå lange strekninger på faste grusrygger. Heldigvis var været inne i et stabilt hjørne, og sola fortsatte å steike om dagen. Utover ettermiddagen meldte nordavinden seg på som en kjølende solgangsbris.

Sjøer

Underveis passerte jeg små sjøer som lå avsondret fra vassdraget, som blå glimt i het hva av grønt. De speilet ikke bare himmelens intense blåfarge, men også de stålblå fjellsidene som fulgte dalen som et massivt gjerde så langt øyet rakk. Jeg hadde ikke behov for mer lass i sekken, så sjøenes hemmelige fiskedrømmer fikk bli uforløst. Også rypeflokker som gikk og plukket grus langs elva fikk være i fred for meg i dag. Så var det også et par uker til sesongåpning for fuglevilt

Kveld

Etter 27 km på Garminklokka spente jeg teltet der oppstigningen til vannskillet tok fart. Hittil hadde ikke stigningen vært krappere enn rolige stryk i elva. Det var en vakker og lys kveld, der solen fikk male med ekstra dype skygger og farger. Det hadde vært en god dag, og jeg satt lenge utenfor teltet og bare nøt å være ute på tur igjen. Slike lyse sommernetter kan være nesten melankolske, som om en lengter etter å være ute hele natta. For første gang siden starten bet det seg fast i meg. Det var bare meg og Brooks Range!

24. juli

Hogg

Neste morgen lå tåka tett over sjøen. Jeg hadde en anelse om at det kunne lure Lake Trout i slike sjøer, og tåke var ingen ulempe. Med den groveste wobbleren montert på slukstanga, kastet jeg ut der strømmen fra elva lagde en mørk stripe av ruglete vann utover i tåka. Det smalt momentant i stanga, så ble det stille. Ah, stålfortom… Jeg satte på en bit stålwire og ny wobbler før neste kast. Snella rakk å sveive et par runder. Igjen hev noe seg på stanga, og denne gangen satt det. Det dro fram og tilbake i rasende fart der ute. Det var grunt, for jeg så bølgen etter fisken som skar gjennom vannet.

Monster

Ta det rolig, tenkte jeg, og passet bare på å holde snøret stramt. Etter en stund roet det seg noe, og fisken fulgte med innover ved press på stanga. Et par ganger raste den ut igjen så det hylte i snellebremsen, men til slutt så jeg en krokodille på grunna foran meg. Uten håv eller klepp tok jeg langsomt løpefart innover stranda, og monsteret fulgte med opp av vannet. For en fisk! Fiskevekta stoppet på 5 kg. Det ble rogn av Canadarøye til frokost, så mye jeg orket å ete. Resten av fiskefiletene la jeg ferdigstekt i sekken som niste. Med håp om at denne fisken satt standarden for turen, pakket jeg tingene og labbet sørover, oppover Oolah Valley.

Lang dal

Tåka hadde lettet under frokosten, og det intense, arktiske solskinnet flommet over landet. Den klare lufta slapp hele strålepakka ned gjennom atmosfæren, og ga alle farger full rettferdighet. Også solas lave stilling her nord skapte en kontrastfylt dybdevirkning fra skygger i vegetasjon og landskap. Hele dagen fulgte jeg dalen sørover, i knapt merkbar stigning. Fjellrekkene langs dalen var utrettelige, og vinden i nakken bare økte på utover ettermiddagen. Etter en god dagsmarsj slo jeg leir, og da solen kom lavere ble det stille. Jeg undret meg over fraværet av mygg, og tenkte med takknemlighet på ryktene om ekstrem tørke denne våren.

23. juli

Avskjed

Etter en solid frokost pakket jeg alt turutstyret møysommelig i sekken. Det var med en nesten nummen følelse av noe ugjenkallelig, blandet med en kriblende forventning. Mine fem følgesvenner fulgte meg et lite stykke langs veien til campingområdet ved Galbraith Lake. Der veien svingte og myrete tundra tok over, tok vi farvel. Det betydde mye å ha følge med Ann-Sophi, Pavlo, Anina, Kari og Gry på reisa hit opp. Mitt «Send off party» sto der på veien og vinket mens jeg gikk opp den første bakken. De ble mindre og mindre i dette store, åpne landskapet, helt til jeg skrittet over kanten og mistet dem av syne. Det er mer avskjed i selv å bevege seg bort, enn å vinke til et fly som forsvinner.

Grizzly

Den første etappen førte meg over et flatt høydedrag. Her oppe var det enkelte myrstrekninger, men mest fast grusmark med kortvokste lavmatter. Været holdt seg med klar himmel og mye vind fra nord. Det hadde vært litt mygg på teltplassen, men her oppe var de helt fraværende. Derimot var det første dyret jeg møtte en lysebrun Grizzlybjørn. Den var på vei ned mot meg fra fjellet da den møtte Lukten min i vinden, og bråsnudde i panikk en halv kilometer unna.

Itkillik Lake

Langsomt slapp jeg med ned i neste dalføre som er kalt Oolah Valley. Så nærme vei og folk var det delt ut mange navn til landformene. I dalen rant Itkillik River, og et lite stykke opp langs denne lå Itkillik Lake. Det er en grunn innsjø som er en halv mil lang. Jeg slo den første enslige leiren på en strand i nordenden, der det kom ut en liten elv. I utløpet sto et par harrer som bet på flua til den vesle Tenkara Fluestanga. Etter et vemodig kveldsbål krøp jeg i posen.