23. juli

Avskjed

Etter en solid frokost pakket jeg alt turutstyret møysommelig i sekken. Det var med en nesten nummen følelse av noe ugjenkallelig, blandet med en kriblende forventning. Mine fem følgesvenner fulgte meg et lite stykke langs veien til campingområdet ved Galbraith Lake. Der veien svingte og myrete tundra tok over, tok vi farvel. Det betydde mye å ha følge med Ann-Sophi, Pavlo, Anina, Kari og Gry på reisa hit opp. Mitt «Send off party» sto der på veien og vinket mens jeg gikk opp den første bakken. De ble mindre og mindre i dette store, åpne landskapet, helt til jeg skrittet over kanten og mistet dem av syne. Det er mer avskjed i selv å bevege seg bort, enn å vinke til et fly som forsvinner.

Grizzly

Den første etappen førte meg over et flatt høydedrag. Her oppe var det enkelte myrstrekninger, men mest fast grusmark med kortvokste lavmatter. Været holdt seg med klar himmel og mye vind fra nord. Det hadde vært litt mygg på teltplassen, men her oppe var de helt fraværende. Derimot var det første dyret jeg møtte en lysebrun Grizzlybjørn. Den var på vei ned mot meg fra fjellet da den møtte Lukten min i vinden, og bråsnudde i panikk en halv kilometer unna.

Itkillik Lake

Langsomt slapp jeg med ned i neste dalføre som er kalt Oolah Valley. Så nærme vei og folk var det delt ut mange navn til landformene. I dalen rant Itkillik River, og et lite stykke opp langs denne lå Itkillik Lake. Det er en grunn innsjø som er en halv mil lang. Jeg slo den første enslige leiren på en strand i nordenden, der det kom ut en liten elv. I utløpet sto et par harrer som bet på flua til den vesle Tenkara Fluestanga. Etter et vemodig kveldsbål krøp jeg i posen.