24. juli

Hogg

Neste morgen lå tåka tett over sjøen. Jeg hadde en anelse om at det kunne lure Lake Trout i slike sjøer, og tåke var ingen ulempe. Med den groveste wobbleren montert på slukstanga, kastet jeg ut der strømmen fra elva lagde en mørk stripe av ruglete vann utover i tåka. Det smalt momentant i stanga, så ble det stille. Ah, stålfortom… Jeg satte på en bit stålwire og ny wobbler før neste kast. Snella rakk å sveive et par runder. Igjen hev noe seg på stanga, og denne gangen satt det. Det dro fram og tilbake i rasende fart der ute. Det var grunt, for jeg så bølgen etter fisken som skar gjennom vannet.

Monster

Ta det rolig, tenkte jeg, og passet bare på å holde snøret stramt. Etter en stund roet det seg noe, og fisken fulgte med innover ved press på stanga. Et par ganger raste den ut igjen så det hylte i snellebremsen, men til slutt så jeg en krokodille på grunna foran meg. Uten håv eller klepp tok jeg langsomt løpefart innover stranda, og monsteret fulgte med opp av vannet. For en fisk! Fiskevekta stoppet på 5 kg. Det ble rogn av Canadarøye til frokost, så mye jeg orket å ete. Resten av fiskefiletene la jeg ferdigstekt i sekken som niste. Med håp om at denne fisken satt standarden for turen, pakket jeg tingene og labbet sørover, oppover Oolah Valley.

Lang dal

Tåka hadde lettet under frokosten, og det intense, arktiske solskinnet flommet over landet. Den klare lufta slapp hele strålepakka ned gjennom atmosfæren, og ga alle farger full rettferdighet. Også solas lave stilling her nord skapte en kontrastfylt dybdevirkning fra skygger i vegetasjon og landskap. Hele dagen fulgte jeg dalen sørover, i knapt merkbar stigning. Fjellrekkene langs dalen var utrettelige, og vinden i nakken bare økte på utover ettermiddagen. Etter en god dagsmarsj slo jeg leir, og da solen kom lavere ble det stille. Jeg undret meg over fraværet av mygg, og tenkte med takknemlighet på ryktene om ekstrem tørke denne våren.