25. juli

Tung sekk

Vandringen fortsatte sørover opp lang Oolah Valley. Den lettbygde sekken kjentes til tider tung, delvis på grunn av ekstra vekt fra røya jeg fikk i går. Selv om den rommet 70 liter pluss, var den ikke designet for tyngre bører. Nå var den pakket med oppsiden av 25 Kg. Det hjalp at dalen var vid og tørr, og jeg kunne gå lange strekninger på faste grusrygger. Heldigvis var været inne i et stabilt hjørne, og sola fortsatte å steike om dagen. Utover ettermiddagen meldte nordavinden seg på som en kjølende solgangsbris.

Sjøer

Underveis passerte jeg små sjøer som lå avsondret fra vassdraget, som blå glimt i het hva av grønt. De speilet ikke bare himmelens intense blåfarge, men også de stålblå fjellsidene som fulgte dalen som et massivt gjerde så langt øyet rakk. Jeg hadde ikke behov for mer lass i sekken, så sjøenes hemmelige fiskedrømmer fikk bli uforløst. Også rypeflokker som gikk og plukket grus langs elva fikk være i fred for meg i dag. Så var det også et par uker til sesongåpning for fuglevilt

Kveld

Etter 27 km på Garminklokka spente jeg teltet der oppstigningen til vannskillet tok fart. Hittil hadde ikke stigningen vært krappere enn rolige stryk i elva. Det var en vakker og lys kveld, der solen fikk male med ekstra dype skygger og farger. Det hadde vært en god dag, og jeg satt lenge utenfor teltet og bare nøt å være ute på tur igjen. Slike lyse sommernetter kan være nesten melankolske, som om en lengter etter å være ute hele natta. For første gang siden starten bet det seg fast i meg. Det var bare meg og Brooks Range!