26. juli

Stigning

Første delen av dagen var preget av tørt, bølgende landskap som steg jevnt oppover dalen. Store felt med grov stein avløste grusbakkene stedvis. Her i hellingene hadde bærlyngen gode forhold, og jeg ble servert moden skinntryte i pausene, sammen med sjokolade og solsikkefrø. Det siste var medbragt. All tørrmaten bar jeg i en pose av kevlar som nylig var godkjent som bjørnesikker i nasjonalparken. Den veide bare 200 gram, i motsetning til bjørnesikre beholdere av polykarbonat, glassfiber eller stål. Olivenolja hadde ikke plass, men var helt på farrisflasker i plast som var med fra Norge.

Oolah Lake

Oppe mot vannskillet flatet naturlig nok dalen ut, og det ble våtere i marken. Lange strekk var myrete, og jeg vasset i kaldt vann. De lette terrengskoene var ikke ment å holde vannet ute, men det virket kjølende på begynnende gnagsår. Etter min erfaring er skoene halvveis utgått når de er inngått. Fremdeles var landskapet bølgende, og jeg måtte navigere litt for å finne Oolah lake. Det blåste frisk nordavind i strålende sol, ikke nettopp fiskevær. Men ved et lite bekkeinnløp sto en stim av røye og kjempet om plass i strømmen. Ikke lenge etter hadde jeg fire feite røyer, helt like de som svømmer i Norske fjellvann.

Gjelet

Langs bredden lå drivved av småvier nok til et matbål, og jeg trengte ikke blåse på flammene. Nok en gang stappmett på fisk fortsatte jeg over «Continental divide» og nedover mot kildene til Koyukuk Rivers nordre gren. I løpet av ettermiddagen kom jeg inn i Gates of the Arctic Nasjonalpark. Elva skulle her falle flere hundre meter på noen få kilometer, og hadde gravd et dypt gjel med steile kanter ned i dalbunnen. Jeg måtte helt frampå og kikke nedi, og slo leir oppe på kanten. Nedfarten kunne by på utfordringer, for det grove kartet ga ingen antydninger om hvor det var farbart. Derfor ville jeg starte med friske bein morgenen etter.