27. juli

Opp eller ned?

Morgenen kom med tåke, men den hadde litt nordadrag, så det var håp om lettelser i været. Gjelet til Koyukuk river var for bratt til å ta seg ned i. Jeg fulgte heller rundt kanten i håp om å finne en ravine i fjellsiden som kunne være farbar. Etter en stund sto jeg på kanten av en dyp, v-formet ravine som skar seg ned i berget mot bunnen av gjelet. Det rant en liten bekk i ravinen. Ulempen var at jeg ikke kunne se bunnen, og visste derfor ikke om den ville ende i stup og fossefall. Derfor forsøkte jeg et framstøt oppover, i håp om at en enklere vei ned ville åpenbare seg. Ettersom jeg klatret oppover ble ravinen bare dypere, og tåka tettere. Etter et par hundre høydemetre ga jeg opp og gikk ned igjen samme veien

Vei ned

Lenger ned hadde det letnet litt, og jeg fikk øye på spor etter både sau og rein opp gjennom ravinen. Kunne de, kunne jeg. Første del var åpen, og blåbærene hang i hodehøyde nedover. Lenger nede ble det smalere, og på toppen av et lite heng lå restene etter en villsau. De snodde hornene stakk opp av bekken som vitner om en uheldig nedfart. Lenger ned ble det så bratt at enkle klatreteknikker var nødvendig, men endelig sto jeg nede i bunnen av gjelet der Koyukuk river hadde funnet seg til rette. Her tok jeg en liten pause med sjokolade og geitramsblomster.

Vassing

Resten av dagen var en vakker vandring nedover langs elva. Det var steikende sol, og elva var grunn og klar. De lette Ecco trailskoene med myk og grovknastet såle hadde et fantastisk grep på våte steiner. Derfor la jeg så rett kurs som mulig og vasset elva sikkert tjue ganger i løpet av ettermiddagen. Slik ble strekningen rettere og kortere enn den buktende elva, og jeg kunne gå på fin grus hele veien.

Skog

Et stykke nedover møtte jeg skogens nordgrense igjen, og mørkegrønne grantær sto i rekker langs den blå elva. Over skogen steg irrgrønne lier opp mot de blå, ville fjelltoppene langt der oppe. Mange av de karakteristiske toppene her ble navnsatt av Robert Marshall som gjorde noen turer inn hit på trettitallet, før området var kartlagt. Han beskrev reisene sine levende i sine notater, som senere ble utgitt i boka «Alaska Wilderness, Exploring the Central Brooks Range». Jeg passerte med andektighet det spisse Mount Doonerak og Wien mountain.