28. juli
Sideelv
Godværet fortsatte. På grunn av tørken var det veldig lite vann i elva, og den var lett å vade. Derfor fortsatte jeg med å krysse elva nesten i hver sving nedover. Mange steder var det fristende kulper å fiske i, men det var ikke napp å få denne blanke og lyse dagen. Elva var nærmest en sideelv helt til den møtte Ernie Creek i et større dalføre. Navnet ble gitt av Robert Marshall og ble oppkalt etter Ernie Johnson som hadde en tømmerkoie i området. Jeg var ennå i utkanten av nasjonalparken, men i kjernen av de områdene som var i fokus da den ble opprettet.
Porten til Arktis
Da Ernie Creek kom flytende inn fra høyre fikk jeg også øye på fjellene som har gitt Nasjonalparken navn. Noen kilometer nedover elva lå fjellene Boreal Mountain på østsiden, og Frigid Crags på vestsiden av dalen. Marshall oppfattet disse som porten til Arktis da han kom oppover dalen fra sør. I dag heter altså nasjonalparken «Gates Of The Arctic». Fjellene var majesteiske og tydelige, men skilte seg egentlig ikke mye fra de hundrevis av fjellene jeg hadde passert på turen hit. Det er snodig hvordan historiske begivenheter kan gi selv et fjell pondus.
Barskog
Veien nedover dalen la jeg fortsatt langs elva, for inne på bredden sto granskogen sammenfiltret og mørk. På skogbunnen var det lite som vokste i tussmørket, men trærne sto så tett at lave kvister stadig dannet bustete barrierer. Jeg hadde sett meg ut en passasje over til neste dalføre langs Kackwona River. Denne elva rant ut i Koyukuk River ved foten av Frigid Crags. Her fikk jeg en kilometer med skog og myr før jeg fant elveløpet. Vannet hadde skåret seg ned til berget, og jeg vasset mest i elva resten av dagen. Et sted gikk den i et gjel der dypt, klart vann stengte passasjen. Små fisk smatt over den lyse grusen i bunnen. Idyllen måtte i stedet klatres i krattskogen. Lenger oppe åpnet dalen seg til et bølgende åslandskap, og jeg følte meg hjemme som i barskogene på Østlandet.
