29. juli

Heftig mark

Turen videre over vannskillet til Wolf Creek ble en utfordring. Det var langt og flatt, men ikke høyt nok. Mannshøy dvergbjørk dannet labyrinter av dyretråkk og sumpfeller. Den var så høy at det var vanskelig å holde kursen. Rett som det var endte stiene blindt, eller slo retur østover. Da dvergbjørka slapp taket tok tuemyra over. Været var grått, og dalveggene var jevne og ga lite underholdning. Men erfaringsmessig tar dårlig terreng slutt en gang, det er bare å fortsette å gå.

 

Skogstur

Øvre delen av Wolf Creek var en lettelse. Her var det tydelige bjørnestier på hver side av elva. Lenger nede pakket granskogen seg tett. Elva tiltok i styrke. Elveleiet ble grovsteinet og strømmen sterk, ettersom helningen ned mot hoveddalen tiltok. Jeg la i stedet kursen gjennom skogen for å få lettere terreng. I begynnelsen var den åpen og lys, men tetnet snart med en underskog av or og vier. Også her gikk bjørnestier på kryss og tvers, med tydelig sporsetting i gjørma. Jevnlig slo jeg en og annen sjømannsvise for å holde dyra orientert om min posisjon.

Bjørneland

Siste halvannen kilometer ned til Tinayguk River bød på et sammenhengende utmattende, balanserende og tiltaksdrepende tuehav. Desto mer vakker var det glisne morenelandskapet i dalbunnen, hvor grana var omringet av bølgende, lyse lavmatter. Her var bjørneaktiviteten enda tydeligere, og langs elva gikk en motorvei av en dyresti. Den var barslitt og uten vegetasjon i en halvmeters bredde, og fulgte elva tett. Her og der advarte kloremerker i trærne om hvem som var sjefen. Jeg fant en rolig flekk for teltet i krattskogen et stykke borte fra vannet, og hang for sikkerhet skyld matposen i et tre for natten.

Published by olafschjoll

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *