30. juli
God start
Etter en god natts søvn uten å høre dyr, fulgte jeg Tinayguk River oppover et par kilometer. Breddene hadde generøse flater å følge, noen steder nesten som preparert grusveg. Andre steder vokste tett granskog helt ned i vannkanten, og jeg foretrakk å vade den kalde og til dels dype elva. Min avstikker mot neste dalføre vestover var en liten elv, som skulle snirkle seg opp i et lavt, rullende fjellparti. Den var lett å finne, men jeg dobbeltsjekket mot både GPS og kart-appen på mobiltelefonen. Kjedelig å bruke tid på blindveier.
Tørt leie
Sidebekken var ikke gitt noe navn på kartet, og truet i de nederste partiene med å forsvinne helt. Men elveleiet holdt stand selv om vannet rant nede i grusen. Selv om denne grusveien gikk i forholdsvis store svinger, var den å foretrekke framfor den tette sumpskogen omkring. De menge svingene var forvirrende og ga ingen følelse av retning eller avstand. Omsider løftet leiet seg, og vannet kom tilbake. Småharr pilte omkring i grunne kulper, men var for små til å gi noe meningsfylt fiske. En gammel, sammenrast laftebu ga et glimt av sivilisasjon i dette øde landskapet. 
Blåner
Mye lenger oppe skrumpet bekken inn til et sikkel, og etterlot en nokså fuktig myrflate. Vandringen opp sideelva hadde vært tung, men den ga god uttelling i kilometer. Siden det snart var kveld, tok jeg veien over langslak fjellrygg, og fant et sted med ly for teltet bak en berghammer. Det var en stille kveld, og en blålig dis lå over fjellheimen. Her oppe fra var rekker av blåner synlige bak hverandre, og de ble mørkere utover mot horisonten.
