11. august

Tåka letter

Enda en kald natt. Men det hadde regnet mindre, og soveposen hadde tørket i enkelte partier. Morgenen så trist ut med lav tåke, og jeg fryktet enda en liggedag. Men etter et par timer revnet tåka, og jeg fikk melding om brukbare flyforhold. Innen tiden for flybesøk nærmet seg, brøt solen gjennom og avslørte hvite snøfjell i alle retninger. Jeg fikk fyr på et bål, og humøret steg betraktelig mens alt utstyret tørket i sola.

Selskap

Tidlig på ettermiddagen hørte jeg endelig flydur. Først trodde jeg det var tinitusen, men lyden ble etter hvert tydelig. Endelig kom et sjøfly seilende over Etivlik Lake, tok en stor sving og landet i en foss av hvitt skum. Flyet gled sakte inn på grunna, og en hengslet mann med skjegg kom ut av cockpiten med forsyningene jeg hadde bestilt. Lauren var en blid ung mann, og det var hyggelig å prate med noen igjen etter tre uker alene. Men etter et par minutter kastet han et blikk på klokka og sa han måtte videre. Hen hadde mange oppdrag denne dagen, siden gårsdagen forsvant i tåka. Flyet forsvant igjen med et dundrende brøl, siden ble det helt stille.

Eskene

Jeg kunne konsentrere meg om varene jeg fikk. I én eske lå matvarene mine, couscous, hvetemel, ristede solsikkefrø, sjokolade og ikke minst en gallon (4,5l) olivenolje. Og på toppen av herligheten lå fire nybakte cupcakes! I den andre esken lå et par nye sko, litt kraftigere enn joggeskoene som nå var kraftig slitt. Der var også et gammelt MSR kuppeltelt som ville tåle en snøstorm, vesentlig tyngre enn mitt vesle krypinn. Noen småtterier som salt og gaffatape lå også i esken.

Videre

Men nytt pågangsmot og stappfull sekk forlot jeg Etivlik lake og tok meg opp i høyden. Det var påtagelig tyngre i bakkene nå som sekken hadde lagt på seg mer enn ti kilo. Men der oppe fant jeg fine linjer å følge, strekninger som caribouen også hadde satt pris på og etterlatt brede vandringsstier. Landskapet ble flatere og dalene videre. Jeg fulgte et vidt dalføre vestover en liten mil før jeg fant en liten sjø der harren bet villig. På en sandbanke slo jeg opp panserteltet og følte meg klar for neste etappe.

 

Published by olafschjoll

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *