Måned: mars 2018

14. august

Regn

Regnet hadde ikke tenkt å gi seg med det første. All nedbøren begynte å sette sitt preg på terrenget. Der det før hadde vært faste, inntørkede torvmatter, sto det nå vann på alle flatene. Tuemarka fikk en ny dimensjon, da det lå kaldt vann nede mellom alle tuene. Ikke nok med at det var tungt å trekke foten opp fra de dype riftene, nå var det også vassing involvert i øvelsen. Dessuten var det som om tuene svellet og ble bredere, slik at de klemte fast føttene der nede for hvert steg. Tåkeflakene kom og gikk, og det flate landet bare understreket de lange strekningene og den grå stemningen. 

Molter

Fauna creek gikk over sine bredder i regnet, så det var lettere å gå ute på myrflatene. De ensformige, endeløse myrene ga ingen løfter om hvile, og horisonten lå skremmende stille langt der framme i tåkeriftene. Bare enkelte strenger med modne molter ga en hyggelig oppmuntring. Jeg beitet bær i mange omganger, og stillet sulten på de gule delikatessene. Det var som om smaken kom ekstra fram i det ensformige terrenget, og sulten spisset nok også opplevelsen. Til lunsj fikk jeg fyr på et bål langs Fauna creek, og kokte en porsjon ris. I et forsøk på å få fisk i den svulmende elva glemte jeg gryta på bålet. Risen kokte tørr, og det termoelektriske elementet i gryta brant. Nå hadde jeg bare solceller igjen som strømkilde. Mismotet steg flere hakk, og jeg merket meg den manglende konsentrasjonen. Jeg hadde gått ut over min beslutning om å være nøye i alle gjøremål. Slurv blir dyrt her ute i verdens siste villmark.

Leirskred

Et sted langs veien møtte jeg en vid fordypning langs elva der det grodde vier og or i en jungel nede på bunnen. Området var mer enn en kilometer i diameter, og var senket flere meter under tundraen rundt. En smal, dyp renne førte ut i elva, og vitnet om at et stort leirras engang hadde tømt hele bunnen av forsenkningen ut i elva. Det hadde etter att et kraterliknende område. Jeg var dum nok til å prøve å gå tvers igjennom i stedet for å ta den ekstra stekningen rundt. Det viste seg at bunnen var en labyrint av små vannstrenger og sjøer, med ugjennomtrengelig orekratt imellom.  Jeg gikk i kantene og krysset fram og tilbake, møtte ved flere anledninger mine egne forspor i leira.  Vannet i sjøene var leirete, uten sikt og ganske dypt. Omsider fikk jeg øye på den høye kanten i skredgropa, og fikk kjempet meg opp på tundraen igjen.

Brå endring

Uendelig langsomt begynte landet å stige, og myrene ble til grasbakker. Fauna creek skrumpet inn til en travel bekk. Det sluttet til og med å regne. Der horisonten med ett tegnet seg i en rad steiner åpnet landet seg og stupte ned mot en ny enorm flate. Denne var mer bølgende, gjennomsatt av blå sjøer og sølvskimrende elvestrenger. Det var den store vidda nord for den kjente Noatak river, som rant ut i Stillehavet mange titalls mil i sørvest. Fjellkjedene sør for elva lå som fjerne ruglete bånd mot horisonten.

13. august

Flora creek

Denne morgenen kom en tung sørlig vind med vekslende tåkeflak og kraftig regn. Det var trygt å si at værskiftet hadde satt seg, og jeg satte på en måte enda mer pris på de første tre ukene av turen med blå himmel og varme i luften. Nå slynget Flora creek seg i store svinger utover mot de flate strekningene ved Howard pass. Elva gikk i et senket leie med mye buskas langs kantene, den delte seg tidvis i flere løp som er typisk ved lite fall på vannet. Med tåka ble det en trolsk stemning, det var bare meg og elva. Buktningene ga en lenger linje, men det var myrete å kutte svingene.

Ainuk river

Flora creek munnet ut i en større elv. Ainuk river hadde samlet imponerende mengder vann til å ligge nesten på vannskillet. Kartet avslørte en mengde små og store sjøer de siste kilometerne mot passet, og bredden på disse våtmarkene var nok til å fylle opp en hel elv. Landskapet var fullstendig flatt, og alle sjøer så ut som en blågrå stripe. Kontrasten mot tidligere strekninger var stor. Jeg måtte følge elva et stykke der den hastet dyp og svart sørover. I tåka virket den ekstra ugjestmild. Der den svingte mot en morenerygg viste den plutselig svakhetstegn, den skled ut i kurven og røpet en rekke mindre grusbanker. De krappe små bølgene vitnet om grunt vann. Jeg vasset over med elv til knes.

Myrflate

Herfra tok jeg en sjanse og gikk på kompasskurs mot Fauna creek som skutte møte flata vestfra. Det var ingen sikt i tåka, og få holdepunkter om hva som ventet. Det kunne bli veldig grisete, men etter en stund lettet tåka, og flata var bevokst med bare moderat dvergbjørk men mange åpne felt. Etter bare noen kilometer møtte jeg Fauna creek som var en langt vennligere elv. Regnbygene kom jevnt, så det ble få og korte pauser.  Her lå også noen faste høydedrag langs elva som var fine å følge. Underveis så jeg flere store gåseflokker som fløy i plogformasjon. Jeg tok til takke med noen håndfuller med modne molter. En krok i elva dannet et ned med en fin sandstrand, og jeg satte opp teltet på en liten lyngflate ved stranda. Elva tviholdt på harren, så jeg fyrte et kreklingbål og steikte pannekaker til kvelds.

12. august

Flatere

Landskapet ble bare flatere og videre nedover langs Flora Creek. Noen steder var det fint å gå, andre steder vått og tungt. Det vekslet mellom morenesletter og enorme myrer, og fjellene krympet til bølgende høydedrag langt ute. Et sted møtte jeg en hel flokk gjess, men de lettet på svært langt hold. Selv om jakttiden på vadefugl nettopp hadde startet, virket det som om mange flokker allerede hadde reist sørover. Likevel knep jeg en and til lunsj. Langs noen grusrygger rant elva i noen ordentlige kroker som var dype nok til å huse noen fine harr. Det regnet hele formiddagen, og marka var klissvåt. Bålet ble reddet av en flekk kreklinglyng som brant som olje, og ga grunnlag for et vått vierbål.

Krattskog

Jeg var på vei mot Howard pass, et av de flateste partiene på turen. Landet ble stadig flatere og våtere, og vegetasjonen ble merkbart frodigere. Flere steder måtte jeg passere tette vier- og orekratt som viklet seg fast i sekk og klær som rene Tornerosehekken. Et sted måtte jeg fram med kompasset inni vierkrattet, og måtte overtale meg selv til å stole på retningen det viste. Buskene var ofte mer enn tre meter høye, og tilbød overhode ingen sikt framover.

Høstfarger

Regnet fortsatte hele dagen, og mot kvelden var det ganske kaldt og guffent. Vegetasjonen hadde begynt å ta farge av kulda, og på utsatte steder var de røde og gule bladene i overtall. Det ble en tidlig kveld på en litt tørrere grasbakke i en diger myr. Nå var jeg like ved passet der elvene rant både sørover og nordover. Jeg gruet litt for terrenget framover, for de flate viddene drenerer dårlig og blir fort store, sammenhengende sumper. Likevel ga skiftningene i landskapet også en følelse av framdrift. De talløse fjelltoppene hadde lagt seg, og nye vidder lås foran meg.