12. august
Flatere
Landskapet ble bare flatere og videre nedover langs Flora Creek. Noen steder var det fint å gå, andre steder vått og tungt. Det vekslet mellom morenesletter og enorme myrer, og fjellene krympet til bølgende høydedrag langt ute. Et sted møtte jeg en hel flokk gjess, men de lettet på svært langt hold. Selv om jakttiden på vadefugl nettopp hadde startet, virket det som om mange flokker allerede hadde reist sørover. Likevel knep jeg en and til lunsj. Langs noen grusrygger rant elva i noen ordentlige kroker som var dype nok til å huse noen fine harr. Det regnet hele formiddagen, og marka var klissvåt. Bålet ble reddet av en flekk kreklinglyng som brant som olje, og ga grunnlag for et vått vierbål.
Krattskog
Jeg var på vei mot Howard pass, et av de flateste partiene på turen. Landet ble stadig flatere og våtere, og vegetasjonen ble merkbart frodigere. Flere steder måtte jeg passere tette vier- og orekratt som viklet seg fast i sekk og klær som rene Tornerosehekken. Et sted måtte jeg fram med kompasset inni vierkrattet, og måtte overtale meg selv til å stole på retningen det viste. Buskene var ofte mer enn tre meter høye, og tilbød overhode ingen sikt framover.
Høstfarger
Regnet fortsatte hele dagen, og mot kvelden var det ganske kaldt og guffent. Vegetasjonen hadde begynt å ta farge av kulda, og på utsatte steder var de røde og gule bladene i overtall. Det ble en tidlig kveld på en litt tørrere grasbakke i en diger myr. Nå var jeg like ved passet der elvene rant både sørover og nordover. Jeg gruet litt for terrenget framover, for de flate viddene drenerer dårlig og blir fort store, sammenhengende sumper. Likevel ga skiftningene i landskapet også en følelse av framdrift. De talløse fjelltoppene hadde lagt seg, og nye vidder lås foran meg.
