14. august

Regn

Regnet hadde ikke tenkt å gi seg med det første. All nedbøren begynte å sette sitt preg på terrenget. Der det før hadde vært faste, inntørkede torvmatter, sto det nå vann på alle flatene. Tuemarka fikk en ny dimensjon, da det lå kaldt vann nede mellom alle tuene. Ikke nok med at det var tungt å trekke foten opp fra de dype riftene, nå var det også vassing involvert i øvelsen. Dessuten var det som om tuene svellet og ble bredere, slik at de klemte fast føttene der nede for hvert steg. Tåkeflakene kom og gikk, og det flate landet bare understreket de lange strekningene og den grå stemningen. 

Molter

Fauna creek gikk over sine bredder i regnet, så det var lettere å gå ute på myrflatene. De ensformige, endeløse myrene ga ingen løfter om hvile, og horisonten lå skremmende stille langt der framme i tåkeriftene. Bare enkelte strenger med modne molter ga en hyggelig oppmuntring. Jeg beitet bær i mange omganger, og stillet sulten på de gule delikatessene. Det var som om smaken kom ekstra fram i det ensformige terrenget, og sulten spisset nok også opplevelsen. Til lunsj fikk jeg fyr på et bål langs Fauna creek, og kokte en porsjon ris. I et forsøk på å få fisk i den svulmende elva glemte jeg gryta på bålet. Risen kokte tørr, og det termoelektriske elementet i gryta brant. Nå hadde jeg bare solceller igjen som strømkilde. Mismotet steg flere hakk, og jeg merket meg den manglende konsentrasjonen. Jeg hadde gått ut over min beslutning om å være nøye i alle gjøremål. Slurv blir dyrt her ute i verdens siste villmark.

Leirskred

Et sted langs veien møtte jeg en vid fordypning langs elva der det grodde vier og or i en jungel nede på bunnen. Området var mer enn en kilometer i diameter, og var senket flere meter under tundraen rundt. En smal, dyp renne førte ut i elva, og vitnet om at et stort leirras engang hadde tømt hele bunnen av forsenkningen ut i elva. Det hadde etter att et kraterliknende område. Jeg var dum nok til å prøve å gå tvers igjennom i stedet for å ta den ekstra stekningen rundt. Det viste seg at bunnen var en labyrint av små vannstrenger og sjøer, med ugjennomtrengelig orekratt imellom.  Jeg gikk i kantene og krysset fram og tilbake, møtte ved flere anledninger mine egne forspor i leira.  Vannet i sjøene var leirete, uten sikt og ganske dypt. Omsider fikk jeg øye på den høye kanten i skredgropa, og fikk kjempet meg opp på tundraen igjen.

Brå endring

Uendelig langsomt begynte landet å stige, og myrene ble til grasbakker. Fauna creek skrumpet inn til en travel bekk. Det sluttet til og med å regne. Der horisonten med ett tegnet seg i en rad steiner åpnet landet seg og stupte ned mot en ny enorm flate. Denne var mer bølgende, gjennomsatt av blå sjøer og sølvskimrende elvestrenger. Det var den store vidda nord for den kjente Noatak river, som rant ut i Stillehavet mange titalls mil i sørvest. Fjellkjedene sør for elva lå som fjerne ruglete bånd mot horisonten.