Måned: mai 2018

16. august

Fra nattens leir oppe i høyden var det ikke langt ned til Feniak Lake. På veien passerte jeg et fjellrevhi med flere små valper som tittet nysgjerrige ut av steinrøysa. Revemor sto og bjeffet og flekket tenner med bust og innlevelse da jeg passerte. Med litt mer avstand kom ungene fram for å titte på trusselen.

Verken fugl eller fisk

Feniak Lake lå som en stor blå flate sørover, med steingrå bredder som et smalt bånd på den andre siden. Ved sjøen fant jeg utløpet til en passe stor bekk, og kastet en lenge uten å få napp. Innimellom forsøkte jeg å snike på noen ender som hadde flokket seg ved bredden, men de forsvant utover med sine hundrevis av skarpe øyne. I flere timer gikk jeg og dengte med stanga, uten annet en bunnapp. Nå var jeg skikkelig sulten på noe annet enn den kjedelige provianten. Lysten på fisk hadde bygget seg opp i løpet av ukene her mellom Alaskas fjell. En steikepanne full av fiskefileter, dynket i olivenolje og saltet lett, var toppvalget fra menyen.  Jeg fortsatte langs bredden av sjøen, og fisket uten hell. Da jeg nærmet meg stedet jeg hadde tenkt å stikke opp i fjellet igjen, pakket jeg stanga ned og spiste sjokolade og solsikkefrø i selvmedlidenhet. Den virket jo så lovende, denne store sjøen.

Endelig napp

På vei vekk fra sjøen ble jeg tvunget tilbake mot utløpet av hovedelva, som gikk stille og dyp over en myrflate. Jeg fikk vel ta noen kast her også bare for å ha gjort det. Stanga var fort å rigge, og på første kastet satt noe tungt i snøret, nesten som bunnapp. Det var ikke mye sprelling, bare et tungt sig å sveive inn. Det satt halvannen kilos Lake trout på kroken, og den veltet seg så vakkert på den lyse strandgrusen. Et nytt kast ga enda en halvannenkilos fisk. Den ene var full av rogn. På en strand i ly av vinden lå haugevis av naturlig kappet og barket ved i alle størrelser. Aldri har det vært så lett å fyre bål. Til lunsj spiste jeg en av fiskene, og rogn og melke fra begge. Der, stappmett på en sandstrand i Alaska, lenger fra folk enn jeg noensinne hadde vært, var alt bare fint.

Charlie

Det var tungt å gå etterpå. Terrenget var tørt og fint, og en strekning var kampesteinene i ura så store at jeg måtte hoppe fra den ene til den andre. Bergarten i fjella avgjør mye om det blir tuer eller ur. Ett sted møtte jeg en stor caribou bukk  som kom inn på 40 meter og beitet. Vi stirret på hverandre en lang stund. Den fikk navnet Charlie. Da jeg endelig gikk fulgte den meg over en kilometer. Mot kvelden slo jeg leir nær Desperation Lake, uten Charlie.

15. august

Klarvær

Og det ble sol. Etter en brå avslutning av den langstrakte vidda dagen før, våknet jeg nå til blå himmel i en liten dal.  Enkelte skyer og tåkedotter kom sivende etter dager med regn, men klarværet jaget dem fort. Jeg gikk opp i høyden der grunnen var fast og slett, og fulgte lange rygger og skar høyt oppe. Her og der gikk småflokker av caribou og beitet fredelig. Der var det en fantastisk utsikt helt ned til lavlandet rundt Noatak river. Flaten var enorm og huset en rekke blanke sjøer. Den var omkranset av fjerne fjellrekker hele veien rundt.

Panorama

Og for et terreng å gå i! Det var nesten ikke vegetasjon her oppe, så det var som en grusveg lange strekninger. Hele tiden vekslet utsikten ettersom terrenget vendte mot ulike himmelretninger. Kontrasten mot flatlandet den siste uka var slående. Enkelte partier var grov steinur, men det var en fryd å gå i med myrete mil friskt i minne. Andre steder måtte jeg ned og krysse en og annen dal. Jeg gikk en kilometer ved en dalkrysning i tuemarka fra helvete. Knehøye tuer og totalt uforutsigbar grunn mellom, noen ganger høy og fast og andre et vått hull, uten å synes. Jeg har hatt mareritt om disse flatene, og det ville trolig ha slått til uten de himmelsendte grusryggene i høyden.

Rev

En ulempe med høydedragene var selvsagt fravær av fiskemuligheter. Her oppe hvor bekkene fødes er det dårlig med levekår selv for hardfør småharr.  Med kurs mot den vidstrakte Feniak Lake var forventningen om grov Lake trout stor, og det var greit å spare fisket. Knallværet holdt seg hele dagen igjennom, og det intenst hvite lyset her oppe ga spennende lysspill i de mørke steinfatene som bølget over fjellryggene. Ett sted kom en fjellrev luskende, og stoppet på fjellrevers vis og tittet nysgjerrig på meg. Da så jeg at stedet var kveldens leir, med en fin liten gresslette under et framspring som ga ly for vinden. Utsikten far fantastisk, og ikke langt unna sprang vann opp blant steinene for en tørst vandringsmann.