16. august
Fra nattens leir oppe i høyden var det ikke langt ned til Feniak Lake. På veien passerte jeg et fjellrevhi med flere små valper som tittet nysgjerrige ut av steinrøysa. Revemor sto og bjeffet og flekket tenner med bust og innlevelse da jeg passerte. Med litt mer avstand kom ungene fram for å titte på trusselen.
Verken fugl eller fisk
Feniak Lake lå som en stor blå flate sørover, med steingrå bredder som et smalt bånd på den andre siden. Ved sjøen fant jeg utløpet til en passe stor bekk, og kastet en lenge uten å få napp. Innimellom forsøkte jeg å snike på noen ender som hadde flokket seg ved bredden, men de forsvant utover med sine hundrevis av skarpe øyne. I flere timer gikk jeg og dengte med stanga, uten annet en bunnapp. Nå var jeg skikkelig sulten på noe annet enn den kjedelige provianten. Lysten på fisk hadde bygget seg opp i løpet av ukene her mellom Alaskas fjell. En steikepanne full av fiskefileter, dynket i olivenolje og saltet lett, var toppvalget fra menyen. Jeg fortsatte langs bredden av sjøen, og fisket uten hell. Da jeg nærmet meg stedet jeg hadde tenkt å stikke opp i fjellet igjen, pakket jeg stanga ned og spiste sjokolade og solsikkefrø i selvmedlidenhet. Den virket jo så lovende, denne store sjøen.
Endelig napp
På vei vekk fra sjøen ble jeg tvunget tilbake mot utløpet av hovedelva, som gikk stille og dyp over en myrflate. Jeg fikk vel ta noen kast her også bare for å ha gjort det. Stanga var fort å rigge, og på første kastet satt noe tungt i snøret, nesten som bunnapp. Det var ikke mye sprelling, bare et tungt sig å sveive inn. Det satt halvannen kilos Lake trout på kroken, og den veltet seg så vakkert på den lyse strandgrusen. Et nytt kast ga enda en halvannenkilos fisk. Den ene var full av rogn. På en strand i ly av vinden lå haugevis av naturlig kappet og barket ved i alle størrelser. Aldri har det vært så lett å fyre bål. Til lunsj spiste jeg en av fiskene, og rogn og melke fra begge. Der, stappmett på en sandstrand i Alaska, lenger fra folk enn jeg noensinne hadde vært, var alt bare fint.
Charlie
Det var tungt å gå etterpå. Terrenget var tørt og fint, og en strekning var kampesteinene i ura så store at jeg måtte hoppe fra den ene til den andre. Bergarten i fjella avgjør mye om det blir tuer eller ur. Ett sted møtte jeg en stor caribou bukk som kom inn på 40 meter og beitet. Vi stirret på hverandre en lang stund. Den fikk navnet Charlie. Da jeg endelig gikk fulgte den meg over en kilometer. Mot kvelden slo jeg leir nær Desperation Lake, uten Charlie.
