Måned: oktober 2018

19. august

Furtedag

Mens jeg sov hadde Kari og Annette gjort en kjempejobb via e-post og telefon fra Norge. De fant og kjøpte et par sko i Fairbank, og fikk UPS til å hente og frakte til Kotzebue. Der ville Arctic Backcountry Service stå klare til å fly skoene opp hit. Salomon XA Pro størrelse 49 hadde jeg prøvd før turen, og de burde passe her i Alaska også. Jeg fikk beskjed om at de kunne ventes fredag. Da ville jeg miste tre dagers marsj. De jeg kunne ta inn ved å gå til den vesle plassen Kivalina i stedet for Point Hope. Jeg lå i teltet det meste av dagen og furtet mens det regnet. Midt på dagen sov jeg tre timer i strekk. Jeg hadde vel godt av en hviledag. En stund lagde jeg et bål og limte, stripset og tapet skosålen. Resultatet ble ikke overbevisende.

20. august

Flyavtale

Om morgenen fikk jeg kontakt med flyselskapet og fikk angitt min posisjon.  Avtalen var at de skulle slippe sko, og dessuten sjokolade, når skoene ankommer Kotzebue. Flygere tar i tillegg alltid værforbehold. Det gikk varme tanker hjem til Annette og Kari som hadde klart å fikse dette med innlevelse og overtalelser. Prosessen hadde tydeligvis ikke gått tjenestevei.

Fisketur

Oppmuntret av avtalen tok jeg en tur ned til Anisak river for å fiske. Den går i fine svinger over sitt brede leie av grus og stein, og i hver sving graver den innunder bergkantene i siden og lager fine fiskekulper. I en stor og dyp kulp fikk jeg en serie harr med ujevne mellomrom. Jeg så dem mot bunnen hele tiden, men det tok tid hver gang å få nestemann til å bite. Bålet på elvekanten sto og ventet, og jeg vekslet på å hente ved og fiske. Etter en lang formiddag hadde jeg spist fem fine fisk stekt i rikelig med olivenolje. Jeg fikk en sjette harr i neste kulp før jeg gikk tilbake til teltet. På vei opp igjen til teltet løsnet sålen igjen tross min iherdige reparasjon. Da begynte det også å regne.

18. august

De Long Mountains

Denne morgenen var kald og klar, og det tegnet til å bli en flott dag. Jeg nærmet meg enden av den store vidda som drenerte sørover mot den mektige Noatak River. Den neste høye fjellkjeden hadde begynt å vise seg i horisonten. Fjellkjeden De Long Mountains er den vestligste delen av Brooks Range, og er delvis svært bratte og tette uten å være himmelragende. Terrenget strammet seg opp, og det var slutt på de lange slake vandringene. Fremdeles kunne jeg gå i rett linje over høydedragene, uten å være tvunget til å følge bekkene. Ryggene ga stadig mer utsikt, og bar preg av tørr grunn. Passet som førte inn blant fjellene nærmet seg, og jeg gledet meg til forandringen etter en uke i flatt lende.

Skosjokk

På vei over neste høydedrag skjedde noe uventet. Den venstre skoen begynte å føles ustabil og slingrete. Dessuten fikk jeg innimellom noen blaff av sure ullsokker. Etter hvert måtte jeg sette meg for å undersøke. En stund sto sola stille mens jeg raste gjennom konsekvensene av det jeg så. Skosålen hadde løsnet fra hælen og nesten fram til tåboksen på skoen. Sjansen for å fikse dette syntes som en trost i horisonten. Sko i min størrelse gror ikke engang på trær. Ville jeg klare å gå barbeint fram til kysten? Måtte jeg avbryte turen? Eller ville jeg klare å reparere?

I dokk

Jeg slår straks leir og tenkte nøye gjennom tingene. Tidsforskjellen mellom Alaska og hjemme gjorde at jeg måtte vente en stund før jeg kunne forklare situasjonen for støtteapparatet hjemme. Det var nå begrensningene ved tekstmeldinger viste seg. Det er vanskelig å nyansere noe særlig, og det blir mye fram og tilbake om detaljer. Etter hvert må jeg gå i dokk og vente på at de der hjemme jobber med saken. Jeg prøver å tørke skoen godt ved bålet for å kunne lime og stripse. Belastningene ved dagevis i tuemyr har gjort sitt, der klissvåte såler fikk et napp for hvert skritt på vei opp mellom trange tuer. Min erfaring er at når et par sko er ordentlig inngått og testet, er de også halvvegs utgått. Derfor hadde jeg satset på et par nye sko. Jeg tar kvelden og drømmer om å gå barbeint i snøen.

17. august

Kontrast

Jeg gikk fra Desperation Lake uten å prøve fisket. Det blåste surt fra nord med litt yr i vindkastene. Dessuten satt fremdeles fiskefesten fra i går under beltet. Den store vidda strakte seg fortsatt vestover, og jeg fulgte foten av fjellkjeden som reiste seg i nord.  Kontrasten mellom den bølgende sletten og de bratte fjellene var brå og skarphugget, og fulgte dessuten en tydelig linje i terrenget. I min søken etter det beste underlaget ble jeg trukket utover sletta, som etter hvert ble mer kupert med tydelige rygger og dalfører.

Rødfarger

Her ute var lite vilt å se, og bekkene som rant mellom kollene bød på lite vann. Denne dagen kjente jeg tyngden av uker på vandring, og de uunngåelige myrstrekningene mellom de tørrere ryggene føltes lange. Været vekslet og bød på stadige solgløtt, men også ett og annet regnskyll. At den arktiske høsten var på vei vistes tydelig i stadig mer prangende farger. Særlig rypebærlyngen strålte i sitt høstlige purpur nettopp slik som i fjellene hjemme. Jeg passerte Stone Ring Creek og stekte en runde solsikkemuffins i det tørre elveleiet. Det var tungt å starte opp etter en forblåst pause.

Burial Lake

Mot kvelden fant jeg en passende leir ved Setting Sun Creek. Her var det mye spor etter bjørn som hadde gravd etter røtter i elvegrusen. Det var særlig en type erteplante med røde belger de likte røttene på. Jeg gravde opp noen selv for å se etter knoller, men de hadde bare helt jevne knipperøtter. Jeg har fått inntrykk av at bjørnen ikke er så nøye på kvist og småstein, men gulper i seg alt spiselig nærmest som en meitemark. Uvilkårlig hadde jeg unngått å campe ved Burial Lake, kanskje med underbevisst snev av følsomhet?