17. august

Kontrast

Jeg gikk fra Desperation Lake uten å prøve fisket. Det blåste surt fra nord med litt yr i vindkastene. Dessuten satt fremdeles fiskefesten fra i går under beltet. Den store vidda strakte seg fortsatt vestover, og jeg fulgte foten av fjellkjeden som reiste seg i nord.  Kontrasten mellom den bølgende sletten og de bratte fjellene var brå og skarphugget, og fulgte dessuten en tydelig linje i terrenget. I min søken etter det beste underlaget ble jeg trukket utover sletta, som etter hvert ble mer kupert med tydelige rygger og dalfører.

Rødfarger

Her ute var lite vilt å se, og bekkene som rant mellom kollene bød på lite vann. Denne dagen kjente jeg tyngden av uker på vandring, og de uunngåelige myrstrekningene mellom de tørrere ryggene føltes lange. Været vekslet og bød på stadige solgløtt, men også ett og annet regnskyll. At den arktiske høsten var på vei vistes tydelig i stadig mer prangende farger. Særlig rypebærlyngen strålte i sitt høstlige purpur nettopp slik som i fjellene hjemme. Jeg passerte Stone Ring Creek og stekte en runde solsikkemuffins i det tørre elveleiet. Det var tungt å starte opp etter en forblåst pause.

Burial Lake

Mot kvelden fant jeg en passende leir ved Setting Sun Creek. Her var det mye spor etter bjørn som hadde gravd etter røtter i elvegrusen. Det var særlig en type erteplante med røde belger de likte røttene på. Jeg gravde opp noen selv for å se etter knoller, men de hadde bare helt jevne knipperøtter. Jeg har fått inntrykk av at bjørnen ikke er så nøye på kvist og småstein, men gulper i seg alt spiselig nærmest som en meitemark. Uvilkårlig hadde jeg unngått å campe ved Burial Lake, kanskje med underbevisst snev av følsomhet?