30. august

Snøbjørn

Nok en morgen med kuldegrader og snø, og iskaldt å stå opp. Man venner seg til det meste, så det gikk greiere denne gang. Ikke langt fra teltet var det bjørnespor i nysnøen. Ellers så jeg stadig caribou i dalførene. Et langt høydedrag mellom to forskjellige armer av Soner river ga en fin og jevn etappe. Siden måtte jeg slippe meg ned og krysse bekken før det igjen ble stigning opp mot et pass som førte til Kukpuk River. I hellingene møtte jeg stadig sporet til en bjørn som snodde seg oppover mot passet, som om vi fulgte samme linje i terrenget. I det høydedraget bikket over mot Kukpuk river møtte jeg den 13. bjørnen på denne turen. Den satt i snøen og gløttet dovent rundt seg. Jeg lot den ligge i fred og fortsatte videre nedover. Kukpuk River munner ut i Point Hope, min opprinnelige plan for turens endepunkt. Derfor var det litt vemodig å bare vasse over den.  Men jeg hadde mistet noen dager på skosituasjonen, og på å gå en omvei på grunn av snøfallet. I stedet bega jeg meg oppover mot neste pass over til Kivalina river.

Sceneskifte

Nå hadde jeg i flere dager vasset i nysnø som stadig drysset fra en blygrå himmel. Det hadde ikke lagt seg mer enn rundt tjue centimeter, men likevel nok til å gi en skikkelig vinterfølelse. I tærne også. I områder med mer vegetasjon lå snødekket på toppen og skjulte søkk og hull i bakken, så framdriften hadde vært litt utfordrende enkelte steder. Men da jeg rundet det høyeste punktet over passet mot Kivalina River, åpnet plutselig verden seg. Hvilket sceneskifte! Høydedraget jeg sto på lå flere hunder meter over kystsletta som foldet seg ut der nede. Her var det grønt og sommer, og solen strålte over det hele fra en lettskyet himmel. Spredt ut over flaten lå spisse små topper ensomt til, som småstein kastet tilfeldig ut på en sandstrand. Jeg kunne ennå ikke se havet mange mil der framme, men fornemmelsen av kyst var absolutt til stede. I sør strakk den raggete fjellkjeden Wullik Mountains seg langt ut over sletta, men også den måtte gi tapt mot Beringhavet ute i vest.

Langs elva

Nede i skråningen fant jeg de første kildene av Kivalina river som piplet ut av bakken. Herfra var i alle fall navigeringen enkel, om vannet rant nedover ville det føre til lagunen ved landsbyen Kivalina. Det var deilig at sola endelig skinte igjen. Jeg hadde savnet duften av grønn vegetasjon og følelsen av bar bakke. Ikke minst var det deilig å slå opp teltet på tørr elvegrus uten å fryse fingrene stive. Likevel var det kaldt nok i luften, men strålene fra sola varmet som et bål i vinterkvelden.